00:00 - 03. januar 2020

Menneskelige materialer

Sparebankstiftelsen DNBs stipendutstilling 2019 inneholder både uttalt og subversivt politiske verk, men det beste handler om noe unevnelig.

Fra smeltedigelen: Selv om formene er enkle, utstråler objektene en mystisk aura som får meg til å gruble på hele kjeden av tilblivelse, skriver Aleksi Mannila om skulpturene til Germain Ngoma. Foto: Christina Leithe Hansen / Oslo Kunstforening 2019

Midt i fleisen innenfor dørene til Oslo kunstforening får du en fem meter lang vegg med Wendimagegn Beletes filmcollage Zemen. Belete er cirka like gammel som Jesus ble, født i Etiopia, men bor og jobber i Oslo. Den femten minutter lange filmen er deilig å se på, som et bevegelig maleri, og Belete er da også maler. Scenene som utspiller seg dukker opp i høyre bildekant, beveger seg gjennom panoramaformatet og forsvinner ut til venstre i bildet. Det er visuelt komplekst, men tempoet er rolig, og blikket får tid til å fange detaljene.

Materialet har Belete hentet fra arkivene til tre av Etiopias teatre: fotodokumentasjon av teateroppsetninger som strekker seg fra 1955, da Haile Selassie (eller Ras Tafari Makonnen som han het en stund) var godt etablert som keiser, via det marxistiske statskuppet i ‘74 og til nå omtrent. Ved hjelp av skuespillere, populære sangere og dansere, er arkivmaterialet så satt i bevegelse mot en skiftende forgrunn og bakgrunn av landskap og by, arkitektur og monumenter.

I og med at teatrene også tjente som propagandaverktøy under de ulike regimene, dannes en usikkerhet hos betrakteren som aner de politiske skiftene i det bevegelige tablået, uten å kunne skille fakta fra feil, hverken helhetlig eller innenfor hver enkelt epoke. I så måte blir filmen utfordrende for de fakta-have-syke, samtidig som den føles sann på mer abstrakt plan. Zemen som løst oversatt betyr ny æra, blir et interessant portrett av Etiopias mange ansikter, basert på landets nasjonale (teater)forestillinger.

Annonse