Annonse
00:00 - 10. januar 2020

Krusninger på overflaten

Lin Wang skaper en egen verden av porselen, men glasuren slår sprekker.

Ikke som forventet: Det er vanskelig å bli like begeistret for hovedverket Rhapsody i levende live som på foto og i huet, skriver Aleksi Mannila. Foto: Unni Irmelin Kvam / Vigeland-museet
Annonse

Vel innenfor den trange inngangsdøren til Gustav Vigelands gamle atelier, møter man en museumsansatt bak glasset i skranken, som minner om designet til Frognerseterbanen slik den var da den var kledd i teak med skistativ på utsiden. Det er min indre nittiåring som skriver, ettersom alt siden ser ut til å være revet og erstattet. Vi lever i en pimp-my-country-mani, visker ut sporene vi trår mens vi går – det hele minner mer om mindreverdighetskomplekser enn nasjonsbygging. Da er det deilig med museer som Vigelands, som både lukter og ser ut slik museer pleide å gjøre.

Jeg er kommet for å se Lin Wangs utstilling Rhapsody & Still Life. Utstillingen består av et monumentalt verk alene i sal syv, samt et stilleben omringet av Vigelands gipsskulpturer to saler bortenfor. Begge verkene er av porselen.

Til sjøs. I Hovedverket Rhapsody har Wang, som bor i Oslo og har studert ved det kinesiske kunstakademiet og ved akademiet i Bergen, håndmalt cirka tyve tusen porselensbrikker i ulike varme og kalde blåfarger. Disse danner et slags teppe som nærmest ser ut til å renne inn fra det høye vinduet i enden av rommet, og tankene går umiddelbart til havet, og særlig fisk (og slanger) med sitt skjellskinn. Når en beveger seg langsmed brikkene, forholder dybdesynet seg til den ellers flate installasjonen som en variert topografi, lik en havbunn. Det er temperaturen og valørskiftene i porselenet som forårsaker den optiske opplevelsen. Men det er noe som skurrer her, uten at jeg helt klarer å sette fingeren på om det er i forholdet mellom illusjonen porselenet ser ut til å ville skape og materialets virkelige tilstedeværelse, eller om det er noe med selve installeringen, at formatet ikke passer i rommet. Det er i alle fall vanskelig å bli like begeistret for rapsodi-verket i levende live som på foto og i huet, men der spinner det til gjengjeld videre i sin egen mytologi: Er det hamskiftet etter en kinesisk drage som ligger der? Mulighetene er mange.

Annonse