Annonse
00:00 - 31. januar 2020

En demonstrativt langsom undergang

Nationaltheatrets Kirsebærhaven er et stort åpent uterom med plass til det meste. 

Annonse

For å gå rett på sak: Det Norske teatrets iscenesettelse av Kirsebærhagen er en lang, seig og tidvis nokså mørk opplevelse. Her har teksten fått mye plass, men spørsmålet er hva slags plass man sitter igjen med som tilskuer?

Anton Tsjekhov skrev Kirsebærhagen mindre enn ett år før han døde i 1904. Stykket handler om godseieren og adelskvinnen Ljubov Andrejevna som er fullstendig blottet for økonomisk sans. Hun innrømmer selv at hun sløser med penger, til tross for at kirsebærhagen (godset hennes) er belånt til pipa, rentene ubetalt og tvangssalg står for døra. Fortsatt drikkes det champagne og fortsatt inviteres det til fest, med urealistisk håp om at høyere krefter – eller en lite vennligsinnet tante – skal komme dem til unnsetning. Et håp om deus ex machina, for å benytte teatrets egne begrep: hjelp fra oven.

At så ikke kommer til å skje virker opplagt for de fleste, Ljubov og hennes familie inkludert, men at de selv muligens kan hindre salget, virker dem fullstendig fremmed. Kjøpmannen Lopakhin, som er vokst opp på godset, hvor både faren og bestefaren har jobbet, forsøker å overbevise dem om å kutte ned trærne, stykke opp tomta og selge som tomter for sommerhus – noe Ljubov bare synes virker vulgært.

Annonse