Bondens nei

«Vi tenkte vi kunne bygge vårt rede høyt oppe», sier Franz (August Diehl) over bildene av et majestetisk østerriksk alpelandskap i begynnelsen av A Hidden Life. Så klipper regissør Terrence Malick til arkivklipp fra Leni Riefenstahls Viljens triumf (1935). Franz’ kone Fani (Valeria Pachner) løfter blikket opp mot himmelen og skuer etter lyden av et krigsfly. Krigen nærmer seg. Taktfast, ubønnhørlig. Et djevelsk maskineri er på vei inn i den fredelige høyfjellsidyllen. «Vi levde over skyene», sier Fani mens familien leker blindebukk i buktende grønne enger.

Malicks beskrivelser av denne tilværelsen (hardt og meningsfullt arbeid på en familiegård i pakt med naturen, et lykkelig ekteskap med tre døtre), er langt over grensen til det idylliserende og romantiserende. Og det er hele poenget. A Hidden Life er beskrevet med ettertidens romantiserende blikk, delvis basert på brevvekslingen mellom to historiske personer, Fani og Franz, under krigsårene. Hva har vi igjen når tragedien rammer hardt og brutalt, om ikke minnene om en annen og enklere tid?

Til bristepunktet. Få filmskapere makter å bruke mediets melodramatiske egenskaper på en mer betagende måte enn Malick (Days of Heaven, 1978), som etter noen ujevne samtidsfortellinger er tilbake i det episke formatet han vant Gullpalmen med for Tree of Life (2011). Hender som tvinnes sammen over James Howards iørefallende tema. En postmann som gjentatte ganger farer forbi over tunet, med iboende trussel om at han har dårlige nyheter i sekken. Malick vet han drar virkemidlene til bristepunktet, men stoler på at kraften i bildene og lydbruken, samt de presise og flytende øyeblikkene fra livene han skildrer, skal bære det hele.