Annonse
00:00 - 03. januar 2020

Blikkfanget

I den perspektivrike, billedskjønne og erotisk ladede Portrett av en kvinne i flammer er lykken et liv uten menn.

Intensiverende: Den erotiske spenningen mellom Héloïse (Adèle Haenel) og Marianne (Noémie Merlant) stiger av at de bruker store deler av dagen på å granske hverandre. Foto: Arthaus
Annonse

På slutten av Portrett av en kvinne i flammer går det en støkk gjennom både hovedpersonen og oss i salen. Et hårete, uflidd og invaderende fremmedlegeme sitter plutselig på kjøkkenet og spiser frokost. Frem til da har vi alle vært lykkelig forskånet for dette oppsynet: dets brautende vesen, nedlatende holdning, og selvsagte suverenitet. Vi og hovedpersonene har tilbrakt tiden i et lykkeland fullt av omsorg, samhold, kunst, dans og musikk. Men nå sitter realitetene på kjøkkenet. I form av en mann. En påminnelse om at i virkelighetens verden er det hans likekjønnede som bestemmer, definerer og begrenser.

Ingen mann på en øy. Héloïse (Adèle Haenel) bor sammen med moren på en øy utenfor Bretagne, en gang på slutten av 1700-tallet: akkurat så avsondret fra patriarkatet – eller sivilisasjonen som det også ble kalt – at de kan øyne konturene av en annen verden, om enn kun for en stakket stund: Et rom der kvinner kan puste fritt, og leve og snakke ut om sine meninger og begjær, uten frykt for reprimande.

«Det hadde sine fordeler», sier hun om det strenge livet i klosteret hun nettopp har forlatt, «det var bøker, musikk – et visst likeverd». Den unge kvinnen sitter på stranden med Marianne (Noémie Merlant), en innleid portrettmaler forkledd som turpartner og kammerpike. Marianne må observere sitt motiv i skjul, fordi Héloïse nekter å la seg avbilde. Resultatet skal sendes til en potensiell beiler i Milano, som en slags olje-på-lerret-versjon av Tinder. For moren (Valeria Golino) – en italienskfødt enke av husets tidligere eier – er datterens portrett en potensiell returbillett til hjembyen. For Héloïse er maleriet første steg inn i trelldom, et liv prisgitt en annen.

Annonse