08:54 - 15. desember 2019

Var titallets beste tv-serie en spillefilm, spør Aksel Kielland.

Var titallets beste tv-serie en spillefilm, spør Aksel Kielland.

Bak disken på The Double R Diner: Mädchen Amick som Shelly Johnson og Peggy Lipton som Norma Jennings i Twin Peaks: The Return. Foto: Suzanne Tenner / Showtime / HBO Nordic

Forrige uke lanserte Cahiers du cinéma sin liste over tiårets beste filmer, og øverst tronet David Lynchs Twin Peaks: The Return (2017). Siden 1951 har det franske tidsskriftet utøvet større innflytelse på hvordan film forstås, diskuteres og produseres enn noen annen publikasjon. Bladet er beryktet for sitt vide filmbegrep og eklektiske smak (på deres liste over 90-tallets beste filmer finner man Clint Eastwoods Broene i Madison County på førsteplass og den opprinnelige Twin Peaks på fjerde), men beslutningen om å kåre en tv-serie til tiårets beste film har likevel skapt reaksjoner. I en tid hvor kinofilmens kulturelle relevans og prestisje tilsynelatende svekkes for hver dag som går, skal man vokte seg vel for å gi publikum flere argumenter for å bli hjemme og se på tv.

Cahiers du cinémas kåring kan sees som en legitimering påstanden om at det i dag er på tv og strømmetjenester den virkelige nyskapingen finner sted (Lynch har selv omtalt disse som «den nye arthousekinoen»). Filmkritikkens største utfordring dette tiåret har nettopp vært balansegangen mellom å skildre marginaliseringen av kinofilmen i kjølvannet av den eksplosive fremveksten av såkalte kvalitetsserier, og å aktivt bidra til den ved å omtale serier på bekostning av filmer, og fremstille denne utviklingen som naturlig og uunngåelig. Jo oftere man gjentar at mennesker ikke lenger går på kino for å se små og utfordrende filmer – og at det lages flere gode tv-serier enn det finnes tid til å se – jo lavere blir publikums terskel for å velge Netflix og HBO fremfor kino.

Det er ikke bare kinofilmen som taper på en slik utvikling, men levende bilder som sådan. Kinorommet er en garantist for fokus og oppmerksomhet, og det er dette konsentrerte, hengivne blikket – og kontrakten det har gitt opphav til mellom publikum og filmskaper – som er forutsetningen for at vi i det hele tatt snakker om film som kunst. Tv-kanaler og strømmetjenester tilgodeses med et langt mer distré og uforpliktende blikk, og er konstruert for å forme seg rundt publikums ureflekterte preferanser og «behov for» tilgjengelighet og komfort. Det er derfor tv-dramaet fortsatt henger langt etter spillefilmen hva gjelder raffinement og kunstnerisk overskudd, og det er derfor seriebransjen etteraper spillefilmens stil- og formgrep fremfor å utvikle sine egne.

Annonse