00:00 - 06. desember 2019

Tiden for de myke menn

For den norske mannen har musikken på 2010-tallet vist seg som en emosjonell boksåpner.

Myk og åpen: Arif opptrer med låten «Alene» på P3-Gull 2017. Foto: Mariam Butt / NTB scanpix

Kritikernes utvalgte

Musikkmannen:

Triste, myke menn

I skyggen av kvinnene

«Søk en plass i evigheten, men vit først kæm du e / Æ e en liten mann fra en liten by i et bittelite land.»

Det oste vel ikke akkurat testosteron og bul på denimen av trøndertrioen Tre Små Kineseres debutsingel «Hei Verden» i 1990. Det var den lille mannen som sto i sentrum, slik norske lyttere kjente ham fra en badminton-spillende Lars Lillo-Stenbergs univers, Åge Aleksandersens «Gjennomsnittsmainn» eller i Lars Kilevolds melankolske erkjennelse i landeplagen «Livet er for kjipt», en slags kortoppsummering av nordmannen selv: «Jeg liker Zappa, men Zappa liker sikkert ikke meg.»

Med hodet subbende ned mot asfalten, ikledd slapp islender og med selvuttalte mindreverdighetskomplekser, både privat og på vegne av norsk musikk, avskrev den norske 1980-tallsmannen seg selv på nesten brutalt vis. De finnes sikkert, men i farten kommer jeg på få internasjonale eksempler på samme tafatthet, et uttrykk som skulle perfeksjoneres i tekstene til de såkalte distriktshøyskole-bandene. Klønete, usikre, (påtatt) naive og søte durte myke guttemenn som Postgirobygget og Trang Fødsel inn i den norske offentligheten og dens hit-lister. I kordfløyelsbukser og allværsjakker.

Da jeg så på P3 Gull forrige lørdag, nå like før årtiets slutt, var det tydelig at norsk popbransje har utviklet seg noen hakk siden Sigvart Dagsland mottok Spellemannprisen i 1991 for årets popalbum (med lukkede øyne på omslaget). Riktignok sitter mange norske menn åpenbart med utejakken på inne fremdeles, som fluktklare desperadoer, men som en kollega nylig påpekte: «Hver tid velger seg sin historie.» Historien om 2010-tallet virker heldigvis langt mer fargesterk, variert, poetisk og velartikulert enn sine forgjengere.

Når dette tiåret en gang skal havne i musikkhistoriebøkene er det nok først og fremst de mange gode kvinnelige artistene (gjerne uten etternavn) som vil bli husket. Det er selvsagt fullt fortjent, og muligens selve årsaken til at den myke mannen også overlever dette tiåret. I en annen form, i en annen tid, med helt andre historier å fortelle. På 1990- og 2000-tallet ble rocken her til lands ironisk og overdrevet poserende; urbanmusikken bare enda mer skrytete, men hederlige unntak, som skaldene St. Thomas og Stein Torleif Bjella, klarte på hvert sitt krøkkete vis å formidle følelsen av å være mannen i hjørnet. Med bjellesauer som evigunge Karpe og Lars Vaular er scenene nå inntatt av en helt ny, myk, åpen mann, av artister som Cezinando, Unge Ferrari, Isah, Arif og mange flere med dem.

Temaer som rasisme, utenforskap, sosiale forskjeller, psykisk helse, rus, manglende rollemodeller og seksuell orientering speiler det trøblete samfunnet vi lever i. Både kantete Høyre-folk og psykiatrien selv måtte omfavne OnklPs «Styggen på ryggen» i 2014. Musikk som emosjonell boksåpner, en låt som satte agenda og åpnet for mange uventede samtaler.

I dag er det ikke lenger vanskelig å finne internasjonale eksempler på en mer emosjonell mannsrolle i populærmusikken. Fra megastjerner som Drake, Frank Ocean og Tyler, The Creator (hvis første soloalbum var formet som en terapitime), via hulkende emo-rappere på Soundcloud med tatoverte tårer på kinnet, til svenske sad boys som Bladee og Yung Lean. Det er ikke lenger bare aksept for å være en liten mann fra et lite land, men nærmest påkrevd. Musikken gjennom 2010-tallet har, på tross av mange dystre spådommer, vist seg som det mest effektive språket til å formidle våre innerste tanker og følelser.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 50 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse