Film og tv

Sprø ekskjærester og andre sexistiske troper

En av årets minst sette tv-serier er også en av årets aller beste.

I løpet av Crazy Ex-Girlfriends fire sesonger fikk denne romantiske komediemusikalen gjennomgående gode anmeldelser – og noe som lignet de dårligste seertallene i tv-historien.

---

Kulturell adventskalender

Hver dag før jul velger Morgenbladets kritikere ut ett kulturelt høydepunkt fra året som er gått.

11. desember: Crazy Ex-Girlfriend (The CW).

---

Rebecca Bunch (Rachel Bloom) er en ambisiøs og deprimert storbyadvokat som en dag støter på ungdomskjæresten Josh Chan (Vincent Rodriguez III), og bestemmer seg for å flytte dit han bor (West Covina, California – bare to timer fra stranden) i håp om å bli sammen med ham igjen. Hvis man kombinerer dette premisset med parodiske musikalnumre og en nyansert fremstilling av hva det vil si å slite med mental helse, sitter man igjen med den nesten-ikke-sette, men ekstremt interessante Crazy Ex-Girlfriend.

Der den første delen av serien tok for seg hvordan hovedkarakterens romantiske besettelser ledet henne ned i avgrunnen, forsøker siste delen på noe langt mer utfordrende: Å følge en person som sakte finner tilbake til en normal tilværelse. Et tykt lag med ironi og metahumor holder det flytende, som når Bunch melder seg på en musikaloppsetning og blir bedt om å synge «klassikeren» «Etta Mae’s Lament», med følgende tekst:

Oh, can someone lasso me a husband?

I’m nothing without a husband

The menfolk give me a dollar and a smile

But that don’t lead to walkin’ down the aisle

Det var kanskje aldri noen tvil om at denne serien ikke skulle appellere til et bredt publikum. En treffende musikalparodi som også utleverer populærkulturell ideologi, er nok en glede for de få.

Mer fra Film og tv