Annonse
10:16 - 08. desember 2019

Møtet mellom Herzog og Baby Yoda illustrerer filmkunstens kår ved inngangen til det nye tiåret, skriver Aksel Kielland.

The Mandalorian illustrerer filmkunstens kår ved inngangen til et nytt tiår, skriver Aksel Kielland.

Mårettet casting: The Mandalorians bruk av den søte, Star Wars-inspirerte, laboratoriumsperfeksjonerte Baby Yoda er så nådeløst at det umiddelbart utløste et skred av memer og skapte et akutt behov for plastfigurer og kosedyr, skriver Aksel Kielland. Foto: Disney
Annonse

12. november lanserte Disney strømmetjenesten Disney+ i USA, Canada og Nederland. I skrivende stund er det fortsatt uvisst når tilbudet vil bli tilgjengelig i Norge og andre land. Norske forbrukere gremmes over å bli behandlet som om det var 2011, men inntil videre er Disney tilsynelatende komfortable med å la nordamerikanske abonnenter bygge opp forventningene og etterspørselen etter produktet ved å prate om det i sosiale medier. Den suverent mest omtalte av Disney+-produksjonene er The Mandalorian, en science fiction-serie som gjenoppfinner Star Wars som ettermiddags-tv fra 90-tallet, inspirert av amerikanske westernfilmer og den japanske samuraitegneserien Lone Wolf & Cub (ingen dum idé).

Det er hovedsakelig to grunner til at folk prater om The Mandalorian. Den første er skapningen som på folkemunne er blitt døpt Baby Yoda, et dataanimert vesen som tilhører samme rase som den gamle Star Wars-figuren Yoda, og som kommuniserer via store, uttrykksfulle øyne og spede pipelyder. Den andre er filmskaper Werner Herzog, som spiller en mystisk mann med koblinger til det oppløste galaktiske imperiet, som hyrer inn tittelfiguren til å fange Baby Yoda.

Både castingen av Herzog og utformingen av Baby Yoda er grep som tar publikum ut av handlingen. Baby Yoda er så nådeløst, laboratoriumsperfeksjonert søt – en krysning av en bøllete kattunge og en nyfødt Dalai Lama fra verdensrommet – at han umiddelbart utløste et skred av memer og skapte et akutt behov for plastfigurer og kosedyr. Herzog er på sin side castet ut fra en forståelse om at han er ute av stand til å la seg integrere i fiksjonen, og dermed opptrer som Werner Herzog i hver eneste scene han er med i. Den populærkulturelle friksjonen som oppstår når disse to elementene blir liggende og gnisse mot resten av konstruksjonen, skaper et inntrykk av at serien har mer på hjertet enn enkle og episodiske dusørjegereventyr.

ALLEREDE ABONNENT?
Fra 189 kr på første termin
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse