Annonse
00:00 - 06. desember 2019

Lyden av å skulle hjem

Erlend Apneseth Trios «Salika, Molika» er en paradoksal og rørende låt.

Folkemusikk, jazz og samtidsmusikk: Fra venstre: Erlend Apneseth, Stephan Meidell og Øyvind Hegg-Lunde i Erlend Apneseth Trio. Foto: Oddleiv Apneseth
Annonse

Skjul artikkelboard

Jeg er ikke en komplisert sjel. I møte med ny musikk ender jeg ofte opp med én av to følelser: elske eller hate. Alt annet minner meg om likegyldighet, å forholde seg passivt til verden. Men en favoritt? Hva elsker du mest? Her kobler hjernen seg av og alt blir svart. Den franske kunsthistorikeren Daniel Arasse sier følgende: «Jeg kan ikke snakke om et favorittmaleri, men jeg kan snakke om de maleriene som rører meg.» Vi knytter oss til et kunstverk i to omganger. Først gjennom spontane følelser som sjokk, overraskelse, avsky, tiltrekning eller en impuls til å gråte eller le. Senere mer intellektuelt gjennom å lese kunstverket – observere farger, materialer, former, tillegge mening og kontekst. Men startpunktet er alltid en følelse.

Kulturell adventskalender

Hver dag før jul velger Morgenbladets kritikere ut ett kulturelt høydepunkt fra året som er gått. 

6. desember: «Salika, Molika», låt av Erlend Apneseth Trio med Frode Haltli, fra albumet Salika, Molika (Hubro, 2019)

Med Arasse i bakhodet kom jeg på låten «Salika, Molika» av Erlend Apneseth Trio. Det var juni. Jeg satt på RER-toget i Paris på vei til flyplassen. Jeg hadde vært borte hjemmefra såpass lenge at fullstendig kaos virket normalt og hverdagslig. Det var for varmt. Det var for mange mennesker på kloden. Jeg albuet meg frem til et sete, mottok kjeft, kjeftet tilbake, fikk akkurat nok tom horisont til å plassere hodetelefonene over ørene.

Stemmen til en gammel dame med hedmarksdialekt dukket opp. Jøss. Det var nesten komisk, kontrasten mellom det jeg så og hva jeg hørte. Harmoniene fra Frode Haltlis akkordeon tok over, etterfulgt av klimpring fra harpeleiken til Stephan Meidell. Nå er jeg generelt svak for resonansstrengene, overtonene og den upolerte klangen til hardingfelen, men sammen med akkordeonet var det som om hele lydbildet pustet. Klimpringen gikk over i stryk, perkusjonisten Øyvind Hegg-Lunde samlet alt sammen og lyden vokste seg større. Den satte seg i mellomgulvet, skyldte over bevisstheten: Hvilket fullstendig kaos? Alt jeg nå så var en langstrakt vidde, skitne fjellsko, en hytte med broderte gardiner, pastellfarget kveldslys, tregulv og trevegger som lukter grønnsåpe! Jeg skulle hjem! Det finnes et paradoks i «Salika, Molika», som jeg elsker. Låten er en rastløs og fire minutter lang oppbygning, en pulsar-stjerne som roterer konstant i mørket. Samtidig er det som om det eneste denne låten egentlig vil, og lykkes med, er at tiden skal stå helt stille. Om jeg ikke har én favorittlåt fra 2019, er det i hvert fall denne som rørte meg mest.

Morgenbladets adventskalender 2019

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 10 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse