10:11 - 26. desember 2019

Hvem spiser sharon eller persimon, spør Ragnhild Brochmann.

Hvem spiser sharon eller persimon, spør Ragnhild Brochmann.

Smaken av sharon: Litt søtt, litt syrlig, litt syntetisk, litt emment, mener Ragnhild Brochmann. Foto: Sergei Malgavko / Tass / NTB scanpix

Du har sikkert sett frukten: en stor oransje plommetomat med et stilkfeste som vitner om en udefinert, sydlig breddegrad: grå-grønt og rundbutt. Tomater ser ikke sånn ut, og ikke plommer heller. Men tenker ikke du som jeg, på vei gjennom frukt- og grøntavdelingen, at vel er den fin å se på, men hva skal man bruke den til?

Jeg har gått på limpinnen noen ganger og gjort et barmhjertighetskjøp for å støtte den som ingen ser ut til å ville ha: Jeg har kjøpt sharonen bare for å finne ut at den vanskelig lar seg inkludere på bordet: for blass til å være søtmat og for søt til å være saltmat. En slags blek norsk tomat som noen har sprøytet resten av en rød Mr Freeze saftispose i, puttet i fryseren og tint opp igjen. Slik smaker en sharon, eller en persimon, som den også kalles: litt søtt, litt syrlig, litt syntetisk, litt emment og ikke særlig godt.

Siden det første nysgjerrighetskjøpet har det altså vært noen sporadiske kjøp av ren godhet overfor det fruktbrettet som er all dressed up, men som ikke ser ut til å ha noe sted å dra. For kjøper nordmenn sharon? Har du noen gang sett noen ta med seg én eller flere stykk, legge dem i handlekurven og deretter sette en fornøyd strek på handlelisten – så var sharon unnagjort! Eller har du kommet til en julebrunsj, sett en oppskåret sharon og tenkt – ah, sharon! Hvorfor kjøper jeg aldri det, det som er så vidunderlig godt?! Ikke jeg heller.

Annonse