00:00 - 20. desember 2019

Forbrent til jul

Med «Tunnelen» har Norge endelig fått julefilmen menn med hår på brystet kan omfavne.

Gutten i røyken: Stein (Thorbjørn Harr) er en etterlevning fra gutta på skauen. Barsk, kompetent, grundig og relasjonelt unnvikende. Foto: Nordisk Film

En gang i nær fremtid vil vi se tilbake på julen 2019 og konstatere: Nettopp her møttes peak velbehag og peak fortrengning. Det var en tid der vi følte oss uovervinnelige, der velstandsnivået vårt var blitt en naturtilstand, der folkets krav til samfunnets servicetjenester lå på nivå med innkvartering på et femstjerners hotell, selv i de mest grisgrendte strøk. Der (olje)rikdom var en selvfølge, ubegrenset individuell mobilitet en menneskerett, og der klimakrise fremdeles var noe politikere forhandlet om. 

Det var også en tid der katastrofer var såpass fjernt fra egen virkelighet at det kunne anses som brukbar underholdning: den sikreste veien til kommersiell norsk filmsuksess, ved siden av heltehistorier fra krigen. Pål Øies Tunnelen er den tredje norske katastrofefilmen på fire år, i et land der slike store ulykker knapt lenger skjer, og vi derfor virkelig må vri hjernen vår for å forestille oss noe som kan gå galt. Utrygghet i stor skala er blitt så ekstraordinært at vi gjerne inviterer den inn i kinosalen.

Kanskje ligger det en lignende observasjon bak skapelsen av bifiguren Gunnar (Jan Gunnar Røise), en karikatur av den nye nordmannen: Tesla-eier, eiendomsmegler, uten vett og varsomhet, men med høye krav til service og enda høyere evne til å betale seg ut av de fleste kritiske situasjoner. Han kjører elbilen inn i en snøfonn, rett før den fiktive ni kilometerlange høyfjellstunnelen i sentrum av begivenhetene. Resten av filmen tilbringer han på et høyfjellshotell i trygg avstand fra katastrofen det rapporteres om på fjernsynet i bakgrunnen.

Annonse