Annonse
00:00 - 06. desember 2019

Er vi på teater nå?

Dramaet rundt Ways of Seeing tydeliggjorde hvordan vi oppfattet scenekunst på 2010-tallet.

I kjølvannet: Ways of Seeing hadde urpremiere på Black Box Teater i slutten av november 2018, men det var utover i desember og gjennom store deler av 2019 at forestillingens følgedrama utspilte seg. Foto: Leif Gabrielsen / Black Box
Annonse

Kritikernes utvalgte

Av: Pia Maria Roll, Hanan Benammar, Sara Baban og Marius von der Fehr

Ways of Seeing

Black Box Teater, Oslo 

22. november 2018

Ettersom scenekunst er kunstverk som utspiller seg i tid, kan det være vanskelig å si når en forestilling begynner og når den slutter. Begynner den når lyset slukkes i salen og slutter når lyset igjen kommer på, idet applausen dør ut? Eller begynner den før dette, mens kunstnerne jobber med forestillingen – og er våre reaksjoner på forestillingen en del av den? Dette spørsmålet har vært gjenstand for utallige forskningsartikler, men dette tiåret viste det seg å være aktuelt også for allmennheten.

Ways of Seeing hadde urpremiere på Black Box Teater i slutten av november 2018, men det var utover i desember og gjennom store deler av 2019 at forestillingens følgedrama, hvis vi kan kalle det det, utspilte seg. Ikke bare er det vanskelig å se hvor det hele begynte og sluttet, også flere av de mest grunnleggende prinsippene innenfor teater ble satt i spill gjennom denne tiden.

For det første: Antagelsen om at det vi ser på scenen er fiksjon. Det er dette som hindrer oss fra å storme opp på scenen eller ringe krisepsykiatrien når Hedda Gabler vil skyte seg selv. Ways of Seeing var et høydepunkt for tiårets tiltagende tendens til at publikum, inkludert anmeldere, aksepterer utsagn fra scenen som avsenders budskap. Særlig én scene ble gjenstand for både debatt og følgedrama basert på dette feilgrepet. 

I scenen snakker to av utøverne om at de har oppsøkt husene til mennesker med makt i Norge, mens det på en skjerm blir vist video av hus. Ettersom Ways of Seeing opprinnelig ble vist på en relativt liten teaterscene, var det mange som forholdt seg til forestillingen gjennom gjenfortellinger av den i mediene: Var det de ekte husene til disse personene vi så? Hadde utøverne faktisk ligget i buskene og holdt dem under oppsikt?

Scenerommets symbolske kraft var det neste prinsippet som ble satt i spill, da én av beboerne fra de filmede husene forlot salen i protest. Frem til da var det kun en påstand at huset vi så faktisk var hennes. Opptredenen hennes i offentligheten i etterkant bekreftet at så var tilfelle. Herfra oppsto det flere følgedramaer og iscenesettelser, som fortsatt ikke er avsluttede. Hvor disse dramaene begynner, og hvor Ways of Seeing enten overlapper med dem eller slutter, er vanskelig å avgjøre. 

Forhåpentligvis slipper vi en effekt på scenekunstmiljøet à la den Karl Ove Knausgårds Min kamp og Vigdis Hjorts Arv og miljø har hatt på litteraturdebatten, hvor enkelte lesere har vært manisk opptatt av hva i virkelighetslitteraturen som virkelig er virkelig. I stedet for å spekulere i hvorvidt noe er sant i materiell forstand, bør vi spørre oss: Hvorfor vises dette? Selv om utøvernes ønske om å diskutere maktmekanismer og strukturell rasisme raskt ble overdøvet av virkelighetsjaget i Ways of Seeings følgedrama, så var det særlig her maktens mekanismer ble iscenesatt. På 2010-tallet betvilte vi autentisiteten i nyhetene vi ble servert, men forventet at teateret skulle være virkelig.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 10 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse