Teater

Ekko av det sakrale skriket

Resten av året går med til å fordøye to forestillinger ved Det norske teatret.

«Hera – du må hjelpe meg no / eg holder ikkje ut deira nydelegheit / det er det same om eg lever eller døyr». Ordene runger fortsatt i ørene mine, snart ett år etter at jeg så Lisa Lies forestilling Mare på Det Norske Teatret i januar i år. Jeg er usikker på om teksten er noe jeg selv har funnet på, eller om det faktisk var det de sang, men melodilinjene er jeg nokså sikker på at stemmer.

---

Kulturell adventskalender

Hver dag før jul velger Morgenbladets kritikere ut ett kulturelt høydepunkt fra året som er gått.

7. desember: Mare av Lisa Lie, 19. januar og Raskolnikov av Kjersti Horn, 17. august, begge på Det norske teatret.

---

På en eller annen måte smelter koret sammen med et annet øyeblikk, i en annen forestilling, men i samme hus. Det er nesten fem timer ut i Kjersti Horns iscenesettelse av Raskolnikov. Jeg er utmattet av å sitte stille og se Preben Hodneland i rollen som Raskolnikov. Han har løpt opp og ned trapper, travet i korridorer og balansert på rekkverk. Det oppstår en teknisk feil med kameraet som har formidlet dette maratonet, skjermen på scene 3 går i svart, og publikum vrir seg i stolene – noen klapper usikkert: Er det over nå? Da tar regissøren selv affære: Hun smetter ut sidedøra, og kommer kort etter tilbake og melder at det kun er snakk om et utladet batteri. Like etter begynner filmen å rulle igjen, og vi ser ryggen til en sammensunket Raskolnikov som sitter lent inntil en vegg.

Jeg hører nynningen fra Mare, og kjenner ekkoet av koret treffe min egen rygg som kinestetisk bøyer seg i trøttheten fra Raskolnikov, og er lettet over at årets siste måned er fri for premierer slik at disse ekkoene kan få lande skikkelig.

Mer fra Teater