13:47 - 09. desember 2019

Astrup Fearnleys nye sjef kan være akkurat det museet trenger, skriver Espen Hauglid.

Astrup Fearnleys nye sjef kan være akkurat det museet trenger, skriver Espen Hauglid.

Astrups nye argusøyne: Utstillingsprogrammet Solveig Øvstebø har stått for, både ved Bergen Kunsthall og samtidskunstmuseet Renaissance Society i Chicago, tyder på at hun har et skarpt blikk for kunstens formale arbeid og en sterk vilje til å engasjere seg kritisk i samfunnet. Det trenger Astrup Fearnley. Og det trenger vi, skriver Espen Hauglid. Foto: Astrup Fearnley Museet

Noen ganger har virkeligheten veldig god timing. 9. august hadde Morgenbladet en stillingsannonse på forsiden: Astrup Fearnley-museet søkte en ny sjef fordi Gunnar Kvaran (f. 1955) skulle gå over til en rolle som rådgiver for museets første beveger, samleren Hans Rasmus Astrup.

To og en halv uke senere kunngjorde samtidskunstmuseet Renaissance Society ved universitetet i Chicago at Solveig Øvstebø (f. 1973) skulle slutte som direktør og sjefkurator etter å ha ledet museet siden 2013. Det virket umiddelbart logisk at hun kunne flytte hjem og overta styringen på Tjuvholmen.

5. desember kom meldingen om at nettopp det skal skje. Øvstebø fratrer i Chicago i februar, og tiltrer i Oslo i mai.

Erfaringen fra USA vil nok særlig være nyttig når Øvstebø skal manøvrere i et farvann som bare kommer til å bli mer ruskete i årene som kommer: Hvor pengene kommer fra.

Et totalt statsfinansiert kulturliv er hverken realistisk eller ønskelig. Men det har vært stusslig å se hvordan kulturminister Trine Skei Grande avfeier alle betenkninger om hva det kan ha å si at kunstinstitusjonene binder seg til megadonorer som Fredriksen-søstrene. Denne motstanden mot kritisk refleksjon har sett ekstra uinformert ut i et år da nettopp forholdet til giverne har dominert ordskiftet i USA og Storbritannia, hvor museene er helt prisgitt rike menneskers nykker.

For bare å nevne noen: The Met og Guggenheim i New York, og Tate Modern og National Portrait Gallery i London, er blant museene som har kunngjort at de ikke lenger vil ta imot penger fra familien Sackler, som til dels har sin rikdom fra salget av det ekstremt vanedannende smertestillende middelet Oxycontin. Etter omfattende protester fra kunstnere og andre, trakk Warren Kanders seg i sommer fra styret ved Whitney-museet i New York. Kanders er hovedeier i Safariland, et selskap som blant annet selger tåregass som brukes mot migranter ved USAs grense i sør. British Museum er under press for å si opp sin sponsoravtale med oljeselskapet BP. Museets uvilje mot å kutte båndene var en av grunnene til at forfatteren Ahdaf Soueif trakk seg som styremedlem i juli.

Astrup Fearnley-museets hovedsponsor er det svenskeide oljeselskapet Lundin Petroleum, som etterforskes for å ha bidratt til grove folkerettsbrudd i Sudan. Hittil har Gunnar Kvaran avvist innvendingene mot dette forholdet, og sagt at selskapet oppfører seg ordentlig på norsk sokkel. Men den offentlige bevisstheten om klimakrisen vokser i samme takt som en av de snøballene som kanskje snart bare er et minne. Det kan fort vise seg at omdømmekostnaden ved å låne ut sin kulturelle kapital til oljebransjen, er langt større enn avkastningen.

Tidligere avhengig: Fotograf og grunnlegger av PAIN (Prescription Addiction Intervention Now), Nancy Goldin, spiller død foran fontenen ved Louvre-museet i Paris 1. juli i år under en protest mot museets bånd til Sackler-familien. Goldin er tidligere avhengig av det ekstremt vanedannende smertestillende middelet Oxycontin, som Sackler-familien har sin formue fra. Foto: Stephane De Sakutin / AFP / NTB scanpix
 

Astrup Fearnley spiller en ekstra viktig rolle nå som Nasjonalmuseet har måttet utsette åpningen til våren 2021. Takket være den solide samlingen og enkelte virkelig gode utstillinger, som den pågående presentasjonen av de vennligsinnede provokatørene Gilbert & George, er et besøk på Astrup Fearnley stort sett alltid stimulerende.

Samtidig er det vanskelig å skjønne hvorfor museet de siste årene har brukt så store ressurser på amerikanske middelmådigheter som Dan Colen, Nate Lowman og Alex Israel. Kanskje har Gunnar Kvaran rett i at vi andre vil innse deres storhet om 20 år. Men jeg tillater meg å tvile.

Før Solveig Øvstebø flyttet til USA, var hun i ti år sjef for Bergen Kunsthall. Der ble hun blant annet mottager av den aller første kritikerprisen for kunst, i 2008. «Gjennom hardt arbeid har Øvstebø klart å utvikle en lokal kunstforening til å bli et av de viktigste rom for samtidskunst i Norge og et visningssted med høyt internasjonalt omdømme», uttalte juryen da.

Utstillingsprogrammet Øvstebø har stått for, både i Bergen og i Chicago, tyder på at hun har et skarpt blikk for kunstens formale arbeid, kombinert med en sterk vilje til å engasjere seg kritisk i samfunnet. Det trenger Astrup Fearnley. Og det trenger vi.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 50 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse