De fleste filmer følger en forutsigbar plan. De har en handling som skal fortelles, et vendepunkt som skal snu ting på hodet og spisse konfliktene til det uunngåelige, samt et poeng som skal stå frem, om ikke utvetydig, så i hvert fall tydelig. Dag Johan Haugeruds Barn er ikke en slik film, til tross for at de første minuttene kan forlede oss til å tro det.
---
Kulturell adventskalender
Hver dag før jul velger Morgenbladets kritikere ut ett kulturelt høydepunkt fra året som er gått.
14. desember: Barn (Regi: Dag Johan Haugerud)
---
Haugerud har introdusert oss for en skolegutts dødsfall, for en rektor (Henriette Steenstrup) som må hanskes med krisesituasjonen, for en Ap-familie hvis datter har forårsaket ulykken, og en Frp-far som har mistet sin eneste sønn. Men så sitter vi plutselig på en buss til Høvikodden, med en gruppe som skal på noe de kaller art walk. Som snakker om strikkegensere og homofiles rett til ekteskap og adopsjon. Det er et dristig brudd. Et nytt sett figurer trer frem, med andre interesser og impulser.
Lik mylderet av bygninger og skikkelser i oversiktsbildene fra Groruddalen – som filmskaperen jevnlig klipper inn – strekker Haugerud ut lerretet til det ytterste i Barn. Selv om filmen har et sett hovedpersoner, gir han tankevekkende scener og dialoger til de mest perifere figurene. Det blir som et bilde av Bruegel der det aldri er åpenbart hvor sentrum av bildet er, fordi det foregår så mye, også i randsonene. I en scene forteller rektoren at den nye kjæresten leder henne til å være mindre innbilsk om sin egen overlegne intelligens. På samme måte tvinger Barn oss til å åpne tankene våre, spre fokuset vårt og kanskje bli mer ydmyke. Eller som rektoren sier: «Hvis jeg tenker sånn om folk, så er jeg kanskje ikke så smart, da?»