Annonse
00:00 - 29. november 2019

Utvidelse av klangsonen

Fiolinisten Vilde Frang tar oss med på gjengrodde stier i modernistisk kammermusikk.

Ambassadør: Vilde Frang behersker det musikalske materialet hinsides tekniske problemer, og som lytter er det bare å gi seg hen til nyansene. Foto: Marco Borggreve / Warner Classics
Annonse

Når den musikalske modernismen kan være krevende å få tak på, skyldes det ikke bare det mye omtalte bruddet med tonaliteten og fremveksten av en kritisk omgang med tradisjonen. Det skyldes ikke utelukkende en tenkemåte som gjorde verkene bortvendte og vanskelige – sure, bitre og geipende til et publikum som tilsynelatende bare ville ha sine alltid allerede fortrolige tunes. Nei, det har også å gjøre med hvordan det moderne åpnet for et utall av uoverskuelige forgreninger, inspirasjoner fra alt fra teoretiske spekulasjoner og klanglige visjoner, over folkekulturelle røtter til religiøs fordypning og innsikt.

Gledelig uvanlig. Med dette mylderet av impulser, spredd og frigjort lik Schönbergs tolv toner fra skalaen, sier det seg selv at mange nyanser går tapt og enkeltskikkelser blir glemt i tidens løp. En liten påminnelse om omfanget gir en fersk plate på Alpha, hvor et briljant knippe solister, med vår egen Vilde Frang i spissen, har satt sammen et like uvanlig som tankevekkende program: Det åpner med en kompositorisk avansert og uttrykksfull stryketrio av den ungarske komponisten Sándor Veress (1907–1992), som følges av en tidlig, og i dag lite spilt, klaverkvintett av landsmannen Béla Bartók (1881–1945).

Om trioen dermed tilbyr et nytt komponistbekjentskap, kan kvintetten på sin side utvide forståelsen av hvor Bartók kom fra; hans bakgrunn var nemlig mer sammensatt enn den ungarske folkemusikken, som riktignok skulle bli avgjørende gjennom årene.

Annonse