Ungdomsskolens Paradise Hotel

---

kortkritikk

Regi: Tine Grønneberg

Lik meg, sesong 3

NRK Super/nrk.no

---

Når tredje sesong av serien Lik meg nå rulles ut, er det et gjensyn med et ektefødt barn av NRK på sitt beste. Den bruker teknikker som allerede for over ti år siden ble testet ut i barne- og ungdomsserier på NRK Super og nrk.no, og som siden ble finslepet i Skam. I Lik meg gjøres det ikke noe stort poeng av at deler av handlingen foregår på mobilen, teknologien er kun et virkemiddel som sømløst understreker det sentrale: De menneskelige dramaene.

Lik meg skiller seg fra mye annet som blir laget for barn og unge ved konsekvent å nekte å dele inn karakterene etter moralske kriterier. Her kan mobbeofferet være vanskelig å like, og selv være en mobber; den som blir utestengt fra fellesskapet kan i neste episode selv stenge ute. Om det finnes en moralsk kompassnål inni den enkelte, blir den stadig forvirret av det sosiale spillets sterke magnetisme. Sosialpsykologisk er denne utforskningen av makt og vennskap, nærhet og avstand, like desinteressert som Paradise Hotel, samtidig som hver karakter fremstår troverdig og interessant i seg selv.

I den tredje sesongen er barna blitt eldre, nå er den tidligere bipersonen Erik hovedperson, og guttegjengen i fokus. Starten er god nok, selv om slåsskampene, butikknaskingen og det tvetydige kameratskapet i disse første tre episodene kanskje mangler noe av den subtile underteksten som gjorde at man i tidligere sesonger satt med hjertet i halsen ved slutten av hver episode. Likevel er nok tråder lagt ut til at vi aner konturene også her av det som har vært seriens store styrke så langt: evnen til å forstå at det er i forhold mellom mennesker de virkelige skrekkscenarioene er å finne.