Annonse
00:00 - 22. november 2019

Til jobben skiller oss ad

 I Maria Sødahls presise drama Håp forsøker hovedpersonene å kurere familiekonflikter og kreft ved hjelp av prosjektbasert ledelse.

Originalt: Dette svensk-norske kulturarbeiderforholdet blir satt på prøve i Maria Sødahls selvbiografiske Håp. Foto: Manuel Claro / Motlys / SF Studios
Annonse

I løpet av et par hektiske romjulsdøgn har de fått dødsdommen av fastlegen, konsultert en kreftlege på Ullevål og snakket med en palliativ sykepleier på Lovisenberg. Nå er de på vei til en spesialist på Radiumhospitalet. «Det er som vi er på jobb sammen i en helt ny bransje», sier Anja (Andra Bræin Hovig) til samboeren Tomas (Stellan Skarsgård), mens de haster gjennom sykehuskorridorene i Maria Sødahls selvbiografiske drama Håp. Den alvorlige hjernesvulstdiagnosen er blitt et prosjekt de kan gjøre i fellesskap: en jakt etter kunnskap, bakgrunnsinformasjon, flest mulige svar og kanskje også en behandling.

De er begge teaterinstruktører. «Vi gjør det vi liker og kan best – jobbe», sier Anja bestemt om familieprioriteringene til den besøkende pappaen sin (poeten Einar Økland i en fin debuterende rolle). Idet filmen begynner har hun akkurat kommet hjem fra sin første internasjonale oppsetning. Tomas skulle ta seg av de tre felles barna, men i stedet er det hans eldre bonusbarn fra et tidligere ekteskap som har fått barnevaktjobben. Da han endelig kommer hjem, legger han seg ved siden av henne i sengen med laptopen demonstrativt på magen.

Overlevende modeller. Å lage selvbiografisk film om egen kreftkamp (filmskaperen fikk samme diagnose i 2011), er ikke nødvendigvis oppskriften på vitalt drama. Men Sødahl er forfriskende usentimental på både egne, og andres vegne. Håp er ikke en film om å løfte seg opp etter håret, om et parforhold som vokser seg sterkt i møte med døden, eller slektskapsbåndenes kraft i behandlingen av kreft. I stedet er det en presis og drepende ærlig beskrivelse av en familie på kanten av oppløsning, et møte med norsk helsevesen (virkelige leger og sykepleiere er valgt til å spille varianter av seg selv), og voksne som famler i blinde etter adekvate svar på problemet. Paret velger den løsningen de behersker best: prosjektbasert ledelse. De angriper sykdommen som om det var en umulig tekst til en forestående forestilling, godt hjulpet av de maniske bivirkningene av Anjas kraftige steroidbehandling. Geskjeften knytter dem ikke akkurat umiddelbart tettere sammen. Men de tvinges i alle fall til å gjøre noe sammen.

ALLEREDE ABONNENT?
Fra 189 kr på første termin
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse