Annonse
15:57 - 05. november 2019

Slik unngår vi flere kronikker med tittelen «Humor under press», skriver Elise Dybvig.

Slik unngår vi flere kronikker med tittelen «Humor under press», skriver Elise Dybvig.

Flaut: Tore Sagen, en av tre programledere i radioprogrammet Radioresepsjonen, bestemte seg forrige uke for å ta tak i to av de flaueste sakene han visste om: Fornektelse av menneskeskapte klimaendringer og rasisme. Foto: Vidar Ruud / NTB scanpix
Annonse

Here we go again: En hvit, middelaldrende mannlig komiker har prøvd seg på en parodi på hvite, middelaldrende menn med sans for rasisme, og er blitt anklagd for å legitimere akkurat det han latterliggjør. Komikeren har så sett seg nødt til å presisere i sosiale medier at han ikke er rasist, mens resten av internett deler seg i to. Slaget står mellom de som mener merkelappen «humor» gjør enhver ytring til fanebærer av likhet, frihet og brorskap, og de som påpeker at veien fra å le av mennesker til å ta fra dem alle rettigheter og sende dem ut av landet ikke er så stor som man skulle tro.

Det er sikkert ikke lenge til neste gang en komiker gjentatte ganger sier n-ordet og får avisenes debattsider til å eksplodere i innlegg om hvor lettkrenkede vi er blitt. Så med utgangspunkt i Tore Sagens forsøk på å gjøre rasisme flaut ved å si rasistiske ting i forrige ukes episode av Radioresepsjonen, kommer det her et forsøk på å rydde opp i diskusjonen. Målet er å spare samfunnet for minst fire kronikker med overskriften «Humor under press».

«Flauhetskonkurransen» er et fast innslag i radioprogrammet Radioresepsjonen, en konkurranse som går ut på å gjøre de to andre medprogramlederne så flaue som overhodet mulig. Tore Sagen bestemte seg forrige uke for å ta tak i to av de flaueste sakene han visste om: Fornektelse av menneskeskapte klimaendringer og rasisme. Sagen leste så opp en kort tekst som hevdet at svarte mennesker (referert til med n-ordet) er mindre intelligente enn hvite før han avsluttet med en serie apelyder.

Det finnes en veletablert oppfatning der ute om at bare fordi det er en komiker og ikke et nettroll som snakker, så har vi med sylskarp samfunnskritikk å gjøre. Skulle noen kritisere komikernes ord, blir det synonymt med å kritisere satirens rett til liv. Og slik har mange tolket reaksjonene på innslaget også denne gang. «Nå har vi også lært at satire ikke lenger er greit», konkluderte lærer og håndballtrener Erik Mjønes Svensson på Ytring.no. «Denne feiden handler om en liten klikk som angriper satiren i den grad at ytringsrommet stenges og selvsensur skjer nærmest som en ryggmargsrefleks», skrev komiker og samfunnsdebattant Shabana Rehman samme sted.

Men Sagens «tanker fra en rasists dagbok» skapte ikke reaksjoner fordi folk ikke fikk med seg at hans nedsettende beskrivelser av mennesker med mørk hudfarge var «satire». Den lille tiraden provoserte nok heller fordi det ikke var noe ordentlig samsvar mellom graden av alvor i tematikken og graden av alvorlig i komikerens behandling av den. Sagen bidro ikke egentlig med noen egne grep for å få frem det flaue ved den rasismen han ville parodiere, utover å presentere den uoriginale og historisk sett utbredte ideen om at hudfarge avgjør hvor sivilisert man er.

Selv om Tore Sagen skal ha klapp på skulderen for at hans rasistiske forestillingsevne viste seg å være så begrenset, ble Radioresepsjonen her bare redusert til nok et sted der lyttere kunne risikere å bli konfrontert med rasistisk tankegods.

Skal du være utfordrende: Gjør det skikkelig. 

Da Tore Sagen denne uken gjestet komiker Jonis Josefs podkast Juicy, forklarte han at det var han selv som hadde insistert på at det skandaløse klippet ble fjernet fra NRKs plattformer, mens NRK hadde foretrukket at det ble værende. På spørsmål fra Josef om hvorfor han ikke hadde sagt unnskyld for innslaget, sa Sagen at han mente han hadde ingenting å unnskylde seg for – at han fjernet klippet skyldtes ene og alene ståheien som fulgte.

Før vi konkluderer med at det ikke er lov å tulle med noe som helst lenger, er det verdt å trekke inn Sticks and Stones, den siste standup-forestillingen til den amerikanske komikeren Dave Chappelle. Den filmede versjonen av forestillingen ble lagt ut på Netflix i august, og er så full av kontroversielle uttalelser at bare én av dem kunne fått Chappelle «kansellert» av sosiale medier for resten av livet. Som å si at han ikke tror på mennene som sier Michael Jackson forgrep seg på dem. Eller en uttalelse om at hvis en kvinne kan velge å ta abort («drepe jævelen», som han formulerer det), burde en mann kunne velge å forlate ungen og nekte å betale barnebidrag.

Klart det er forskjell på et halvimprovisert radioprogram og godt innøvd standup. Men provokasjon kan fungere (og feile totalt) begge steder. Chappelles materiale holder seg fordi han er bevisst på hvor sensitivt og provoserende det han sier, kan oppfattes – hvert utsagn blir gjerne etterfulgt av en ubehagelig stillhet. Det blir en lek med publikum, hvor han i det ene øyeblikket betrygger folk med at han har gode, progressive meninger («afroamerikanere vil redde dette landet nok en gang»), for like etter å ende opp i det mørke og absurde. «Ved dette valget må alle afroamerikanere registrere seg … for å få våpen», sier han for eksempel i en passasje om landets liberale våpenlover, «det er den eneste måten de («hvite», jour. anm.) vil endre loven på».

Like etter at Sagen leverte sin rasismemonolog, la han kjapt til at «jeg tror jo ikke noe på det». Hadde innslaget vært hakket mer gjennomtenkt, hadde det kanskje ikke føltes nødvendig å ta umiddelbar avstand fra tiraden. Da hadde det også vært lettere å begrunne innholdet uten å måtte ty til det performative diktet «kontekst». («Jeg mente jo det motsatte! Lytt til hele sendingen!»)

Der komikere litt for ofte tyr til ordet «satire» som forsvar for slappe vitser, kan publikum være for raske med å anta at alt komikeren sier i en humoristisk setting må leses som et uttrykk for komikerens egne synspunkter. Det er heller ikke så rart, ettersom standup og humoryrket generelt tar det for gitt at avstand mellom komikerens identitet og materialet hen leverer er temmelig liten. Bare tanken på at noen prioriterer en halvmorsom bemerkning over sannheten kan nesten oppfattes som provoserende i seg selv.

I Sticks & Stones gjør Dave Chappelle det omtrent umulig for publikum å låse ham til ett bestemt standpunkt. Det oppleves først grenseløst frustrerende å bli utsatt for et resonnement man er totalt uenig i. Men etter hvert går det opp for en at vitsene handler mer om ens eget behov for å le av folk man er enig med, enn de handler om Dave Chappelle.

Tore Sagen prøvde seg på en «karakter», i form av en rasist, men var ikke helt innforstått med at man kan være verdens fineste fyr og allikevel ende opp med å spille på lag med rasistiske holdninger og stereotypier. Poenget, «å være rasist er flaut», druknet i spørsmålet rundt Sagens posisjon i rasismedebatten. Ironien er: Hadde han kunnet mer om tematikken, hadde kanskje det humoristiske poenget trumfet gjennom.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 40 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse