Sara i verden

Fortellinger, skrev Aristoteles, har en begynnelse, en midte og en slutt. En begynnelse er det som ikke nødvendigvis kommer etter noe annet. En slutt er det som naturlig følger etter noe annet, men som selv ikke etterfølges av noe. Slik, tenker jeg, er jo menneskelivet. Vi kastes inn i verden på et helt vilkårlig sted, i en helt vilkårlig tid. Og så går vi ut av verden igjen. Det er det hele.

Mens vi er i verden, midt i all aktiviteten og støyen, er det ikke lett å identifisere begynnelser. Noe skjedde, men vi glemte det. Først senere innser vi at vi ikke har vært oppmerksomme nok, at vi ikke lenger husker det som skulle bli begynnelsen til noe viktig, begynnelsen på en fortelling.

En dag i 1988 kom en ung svensk kvinne på besøk hos meg i Oxford. Hun hadde tatt toget fra Nottingham der hun holdt på med en mastergrad i litteraturteori og ville intervjue meg for Bonniers Litterära Magasin. Jeg husker henne som utrolig godt forberedt, nesten skremmende målbevisst og fokusert, men med en befriende latter. Da det presise og teoretisk inngående intervjuet kom på trykk, ble jeg imponert. Denne Sara Danius var litt av et talent, tenkte jeg. Men så tenkte jeg ikke mer på dette svenske intervjuet, for på den tiden var mitt eget liv i rask endring, og sommeren 1989 flyttet jeg fra Oxford til Nord-Carolina.