Tate Britain i Pimlico tiltrekker seg færre turister enn Tate Modern lenger øst i London. Men skulpturgalleriet i hjertet av bygningen er åsted for et årlig bestillingsverk som både i år og i fjor var mye mer interessant enn det tilsvarende opplegget i søstermuseets turbinhall.
---
Kulturell adventskalender
Hver dag før jul velger Morgenbladets kritikere ut ett kulturelt høydepunkt fra året som er gått.
2. desember: Mike Nelson: The Asset Strippers. Tate Britain, London, 18. mars– 6. oktober
---
I 2018 kledde Anthea Hamilton hele det 90 meter lange rommet med hvite baderomsfliser, og befolket det med dansere i grevlingstripete drakt og gresskarhoder. I mars i år åpnet Mike Nelsons store installasjon The Asset Strippers, et sint, nostalgisk og gripende minnesmerke til Storbritannias industrielle fortid.
Asset Strippers er folk som kjøper vaklende bedrifter og selger eiendelene deres. I dette tilfellet blir de både et tema og en konkret kilde, siden Nelson laget verket med utstyr han fikk kjøpt fra noen av dem i løpet av månedene før åpningen.
Min indre Kjartan Fløgstad gremmes over at så mange av disse maskinene står for meg som totale mysterier. Fire flate hjul med sikksakkstråler springer ut av et rødmalt rørsystem, som et fryst fyrverkeri. En høy, grå tank med snabel er kliss lik elefanten i Max Ernsts maleri Celebes fra 1921. I det midtre rommet hviler en grabb ved siden av et tårn av gule, blå og blekrosa stålbord.
Nelsons sikre skulptørblikk gjør at samlingen av objekter fremstår som et helstøpt kunstverk, ikke som et opphørssalg. Men der ligger også brodden. For disse tingene er ikke laget for å beundres, men for å gjøre det ene de aldri vil få gjøre i et galleri: Å jobbe.