Annonse
00:00 - 01. november 2019

Med filmkamera på støkkjakt

Vannet er kanskje bunnløst i De dødes tjern, men nyinnspillingen av André Bjerkes klassiker er frustrerende overfladisk.

Ikke dypt nok: Sophia Lie som Sonja i De dødes tjern. Foto: Canopy / SF studios
Annonse

Skrekkfilmer fremsto nærmest uskyldsrene før Alfred Hitchcock impliserte tilskuerens egen syndighet i Psycho (1960) og Roman Polanski blandet snuskete fantasier og paranoia i Repulsion (1965). Begge filmene fjernet det siste som fantes av anstendig avstand mellom publikum og lerret. Fra nå av var det meste lov. Tabuer, groteske drap, destruktive krefter, blod og gørr. Alt skulle opp og frem, ut på duken, rett på kameralinsen. Skrekkfilmene ble et slags frigjøringsprosjekt fra den småborgerlige sømmeligheten og ønsket om å opprettholde orden, legge lokk på kaoset. Sett i et slikt lys, fremstår Kåre Bergstrøms første filmatisering av André Bjerkes De dødes tjern (1958) nesten komisk dannet og pyntelig. Dens friskhet ligger først og fremst i metagrepet («forfatteren» er selv forteller og ironiserende kommentator), og den visuelle kraften i Ragnar Sørensens cinemascope-fotograferte mystiske tjern.

Når Ninni Bull Robsahm nå velger å hente opp igjen Bjerkes bok fra 1942, har skrekkfilmsjangeren beveget seg et par hundre hakk videre, via grotesk slasherfilm på 70- og 80-tallet, og 90- og 00-tallets metaskrekkfilmer, til dagens blandingsprodukter av politisk satire (Get out) og familiedrama (Hereditary). Robsahm har åpenbart sett det meste av denne filmhistorien, og skammer seg ikke over å referere til hverken nevnte Repulsion, The Shining (1980), A Nightmare on Elm Street (1984), The Blair Witch Project (1999), eller It (2017). Hun satser på at filmlærdommen vil skjenke tilstrekkelig med ideer til å rettferdiggjøre nyinnspillingen.

Rett under overflaten. Robsahm skal ha for å gi det et grundig forsøk. Kjærligheten til sjangeren er like åpenbar som den encyklopediske viljen til å anvende alle triksene i boken. Problemet er at det til sammen tilfører lite nytt. Ta de første tegnene til at noe ikke er helt som det skal. En vennegjeng har tatt flåmsbanen (!) til en avsidesliggende hytte. De koser seg med et kveldsbad i tjernet, men Lillian (Iben Akerlie) holder seg på land mens hun ser tankefullt ned i vannet. Der, under vannflaten, skimter hun ansiktet til broren (Patrick Walshe McBride) som har vært savnet lenge. Men synet fremstår hverken skremmende eller oppsiktsvekkende for oss. Det blir mer for et tordnende signal å regne: Varsku, herfra kan du ikke helt stole på Lillians sanser. Siden dukker mystiske skikkelser opp i omtrent alt som har en noenlunde reflekterende overflate. Dører åpner seg, skygger farer forbi i bakgrunnen. Det svisjer og det svosjer.

ALLEREDE ABONNENT?
Inntil 40 % rabatt
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse