Annonse
00:00 - 29. november 2019

Løp, Robert, løp!

The Irishman er Martin Scorseses versjon av Forrest Gump.

Gode saker: Al Pacino (i midten) spiller fagforeningsleder Jimmy Hoffa i det kritikeren mener er Martin Scorseses beste film siden Mafiabrødre (1990). Foto: Netflix
Annonse

Kortkritikk

Regi: Martin Scorsese

The Irishman

3 t 29 min

USA 2019

På vei ut av kinosalen overhørte jeg tre separate medbetraktere som klaget over lengden på denne filmen (tre og en halv time). Det er vanskelig å forstå at man skulle ha så mye bedre å bruke tiden sin på. Al Pacino spiller den mytologiserte fagforeningslederen Jimmy Hoffa med Yngve Haagensens antydende gangart og Gerd-Liv Vallas langstrakte vokaler. Robert De Niro spiller en profesjonell morder med dødsangst og mangelfullt emosjonelt vokabular. Joe Pesci har aldri vært mer nedpå – eller bedre. Man får se de to førstnevnte på flere overnattinger sammen i pysj, og de to sistnevnte som mosegrodde fengselsfugler og bestekompiser i grå joggedress.

Det er fristende å tenke på dette som Martin Scorseses oppgjør med gangsterromantikken som har båret flere av hans beste filmer, eller med sin egen karriere og pensjonisttilværelse. Her er ingen manisk periode med brå suksess etterfulgt av kokaindrevet kollaps. Ingen ser ut til å trives noe særlig. De Niros gangsters fall består i å måtte bli gammel og alene og med sitt begrensede språk forsøke å forsone seg med alt som har vært og det eneste som gjenstår. Fra gamlehjemmet forteller han om alle disse drapene som kom og gikk, og dveler over at de var selve livet. Blant de mange historiske hendelsene han ble vitne til underveis, er hans eget drap på pysjkameraten Hoffa det mest avgjørende. Deretter er det lutter melankoli. The Irishman er Forrest Gump nytolket av Scorsese, og hans beste film på 30 år. 

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 40 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse