– Man kutter hånden av et felt som er i en rivende utvikling, før det har fått sjansen til å etablere seg, sier student Magnus Holmen. Han går tredje året ved den nedleggingstruede Nordland kunst- og filmskole, som tilbyr bachelorutdanning i «bevegelige bilder» – enn så lenge.
I midten av november meldte Lofotposten at fylkesrådet i Nordland går inn for en avvikling av Nordland kunst- og filmskole (NKFS) fra og med neste år. Årsaken er at skolen, som ligger i Kabelvåg, mangler finansiering etter å ha endret status fra fagskole til selvstendig bachelorutdanning.
Endringen, som ble gjort i 2017, skjedde med tanke på å innlemme skolen i et universitet eller en høyskole. Det gikk ikke helt som ventet. Både Nord universitet i Bodø og Universitetet i Tromsø har avslått søknaden om å adoptere filmskolen, begrunnet med at studieplassene mangler finansiering.
Ettersom skolen ikke lenger er en fagskole, faller den nå utenfor fylkeskommunens finansieringsområde, og er overlatt til seg selv. Om det ikke snarest kommer på plass et samarbeid med et universitet eller en høyskole, blir opptaket av nye studenter mest sannsynlig stoppet fra og med neste høst.
Usikker fremtid.
– Hvis skolen blir lagt ned, vil man miste kritiske stemmer som har evnen til å diskutere bildene som omgir oss, og som også produserer bilder på bakgrunn av disse perspektivene, sier Magnus Holmen.
Filmskolen i Kabelvåg har eksistert siden 1997. De 29 studentene som er fordelt på tre kull, utdannes innenfor såkalte «bevegelige bilder», som blant annet går ut på at man er særlig opptatt av bildenes virkning på tilskueren, hvordan de produseres, hvem og hva de viser. Magnus Holmen ser for eksempel på seg selv som «billedkunstner med film som mitt verktøy».
Holmen er blant studentene som står bak en underskriftskampanje for bevaring av skolen. Oppropet er hittil signert av over 5000 personer. I en kronikk publisert på morgenbladet.no skriver han sammen med to andre studenter om skolens betydning, og hva som vil gå tapt hvis den nå forsvinner.
– Utdanningen legger opp til mye selvstendig arbeid, i motsetning til mer konvensjonelle filmutdannelser der man blir utdannet i ulike roller som regissør eller klipper. Vi blir lært opp til å stå for alle prosesser selv, sier Holmen.
Emilie Blichfeldt er filmskaper og gikk på NKFS før hun kom inn på Den norske filmskolen på Lillehammer. Hun sier at filmskolen i Kabelvåg har hatt avgjørende betydning for hennes filmkarriere.
– Jeg hadde ikke blitt filmskaper uten å ha gått i Kabelvåg. Skolen er et kjempeviktig bidrag til norsk filmutdanning, med et sterkt fokus på det å være historieforteller. Det er annerledes enn for eksempel Lillehammer, som fokuserer mer på håndverk.
Blichfeldt mener skolen tiltrekker seg spennende folk som tenker annerledes.
– Det er et enormt frirom. Jeg tror man må være litt gal for å ville gå der. Ingen forteller deg hvordan du skal gjøre noe, sier Blichfeldt, som viser til skolens manifest, der det blant annet står at lærerne må verdsette uenighet og opposisjon.
Jobber på spreng.
Rektor Katja Eyde Jacobsen ved NKFS har akkurat har kommet ut fra et langt styremøte da Morgenbladet snakker med henne.
– Det jeg kan si, er at vi jobber på spreng for å sikre skolens fremtid, sier hun.
– Det haster?
– Ja, nå forsøker vi å finne en løsning så vi kan ta opp studenter til høsten. Hvis vi får til det, så har jeg tro på at vi skal få til å løse situasjonen i mellomtiden.
Tomas Norvoll er fylkesråd for utdanning i Nordland fylkeskommune. Det var fylkestinget i Nordland som ønsket å opprette høyere utdanning i Lofoten. Norvoll sier at NKFS kommer til å bli en «fantastisk høyskole i Lofoten».
– Nå må vi få en avklaring på om den skal være selvstendig, eller om den skal fusjonere inn i en eksisterende institusjon.
– Skolen gikk fra fagskole til bachelorutdanning med sikte på å bli innlemmet i et universitet eller høyskole, noe den foreløpig ikke er blitt. Har dere vært for dårlige til å planlegge?
– Vi har hatt mange prosesser som vi egentlig har vært ganske trygge på å lande. Da man begynte løpet mot å bli høyskoleutdanning, var Universitetet i Tromsø en viktig støttespiller. Senere har det vært gode samtaler med både Nord universitet og på nytt med Universitetet i Tromsø. Problemet har hele tiden vært finansiering av studieplassene, noe det for så vidt fortsatt er.
– Hvorfor kunne ikke skolen bare fortsette å være en fagskole?
– Løpet mot å bli akkreditert til høyere utdanning har hele tiden vært forankret i skolen selv og begrunnet i et ønske om å øke kvaliteten. Dessverre er ikke alt avklart ennå, men vi jobber for og håper virkelig at det finnes en løsning raskt nå.