Annonse
00:00 - 29. november 2019

Kommunister i paljetter

Gymnaslærer Pedersen fremstiller 70-tallets revolusjonære i jappetidens gevanter.

AKP-glam-L: Den den karikerte og overdrevne spillestilen i teaterversjonen av Gymnaslærer Pedersen er milevis unna alt som kan lukte av syttitallets kommunistbevegelse. Her er Stine Fevik, Modou Bah, Andreas Stoltenberg Granerud, Eldar Skar og Ingvild Holthe Bygdnes. Foto: Lars Opstad / Oslo Nye Lars Opstad
Annonse

En høyreist, sølvfarget truck danser ensom på scenen, til myke bossanovarytmer. Like etter ankommer de fem skuespillerne i Gymnaslærer Pedersen scenekanten, hvor de stiller seg på rekke og ser på publikum. De er kledd i neonfarger og glitter, i snitt som får tankene til å gå til Jane Fonda og Miami Vice. Her er vi milevis unna alt som kan lukte av militant geriljaestetikk eller arbeideruniformer, slik syttitallets kommunistbevegelse som regel fremstilles.

Spandex og paljetter. Regissør Ole Johan Skjelbred har valgt å beholde rammefortellingen i sin dramatisering av Dag Solstads roman Gymnaslærer Pedersens beretning om den store politiske vekkelsen som har hjemsøkt vårt land. Den unge lektoren Knut Pedersen ankommer Larvik i 1968, hvor han begynner å jobbe som nettopp gymnaslærer ved en videregående skole. Hans ønske er å få jobb, bolig, kone og barn. Han går systematisk til verks, og etter en periode med iherdig oppvartning får han napp hos bibliotekaren Lise, som han gifter seg og får barn med. Men til tross for at livsmålene er nådd (eller kanskje nettopp derfor?), er det fortsatt noe som mangler i gymnaslærerens liv. Her kommer AKP-ml inn, og det er her gymnaslæreren vier sin oppmerksomhet og energi gjennom hele 1970-tallet. Det er også her han møter partifellen Nina Skåtøy, og ekteskapet hans rakner.

Kostymedesigner Ane Ledang Aasheim har samarbeidet med Skjelbred på en rekke produksjoner. Blant annet Lanzarote på Trøndelag Teater tidligere i høst, og Lyset skal bare skinne på meg og mine ønsker samme sted i fjor. Spillestilen er her, som i foregående produksjoner, like karikert som kostymene. Gymnaslærerens intense kurtiser skildres gjennom orgastiske korsekvenser, mens kommunistpartiet er et band som spiller xylofon og bass. Både regi og kostyme preges av en outrert og tidvis utstudert stil, som kler hverandre. Kostymene har i stedet et tydelig 80-talls snitt og med samme epokes favorisering av syntetiske tekstiler, mens regien drar veksler på 90-tallets ironi. Kanskje kan det leses som en kommentar til kommunismens kollaps, at kostymene fungerer som kapitalismens estetikk og ironien som en motsats til kommunismens inderlighet?

Annonse