Annonse
07:45 - 17. november 2019

Det er mye å lære av Roman Polanski-saken, spørsmålet er hva, skriver Aksel Kielland.

Det er mye å lære av Roman Polanski-saken, spørsmålet er hva, skriver Aksel Kielland.

Zola: J’Accuse er en filmatisering av Dreyfus-saken, og henter sin tittel fra Emile Zolas åpne brev til franske myndigheter, publisert i avisen l’Aurore i 1898. Foto fra filmen: Guy Ferrandis / Playtime
Annonse

Roman Polanski er filmbransjens lengste metoo-føljetong. I 1977 ble han arrestert av amerikansk politi, og siktet for å ha dopet ned og voldtatt den 13 år gamle Samantha Gailey (nå Geimer) etter et fotooppdrag for Vogue. Polanski sa seg skyldig i seksuell omgang med en mindreårig, men flyktet til Frankrike før dommen i saken ble avsagt, og har siden den gang levd med trusselen om utlevering til USA hengende over seg. Dette har imidlertid ikke vært til noe større hinder for regissøren, som siden den gang har laget 13 spillefilmer, deriblant de kritikerroste Tess (1979), Pianisten (2002) og Carnage (2011).

I denne perioden har voldtektsdommen utgjort en konstant ambivalent bakgrunnsstråling i alt som har vært sagt og skrevet om Polanski, med moralske forbehold og implisitt fordømmelse samvittighetsfullt utplassert i bisetninger om både filmene og livet hans. Da Harvey Weinstein i 2018 ble svartelistet av filmbransjen og siktet for voldtekt, forventet mange at Polanski ville være den neste i rekken til å bli ekskommunisert fra det gode selskap, men så langt har hans venner og samarbeidspartnere i Frankrike og Polen stått ham bi. I sommer hadde hans nye film J’Accuse premiere under filmfestivalen i Venezia, og forrige helg åpnet Camerimage-festivalen i Torun i Polanskis hjemland Polen.

Camerimage er filmfotografenes filmfestival, og hovedprisen, Gullfrosken, regnes som en av fagets høyeste utmerkelser (norske Pål Ulvik Rokseth var nominert for sitt arbeid på Amundsen). Det vrimler av kjente og/eller anerkjente fotografer fra fjern og nær – brorparten av dem riktignok hvite menn av en viss alder – og kjelleren på kulturhuset som utgjør festivalens hjerte, er en labyrint av stands hvor kameraprodusenter fra hele verden viser frem varene sine. I enda større grad enn andre filmfestivaler kan med andre ord Camerimage omtales som et prisme. Og når man legger Polanski og J’Accuse under denne lupen, får man se – nøyaktig den samme tilbøyeligheten til å skille kunstner fra kunstverk som har preget denne saken i over førti år.

ALLEREDE ABONNENT?
Inntil 40 % rabatt
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse