Annonse
00:00 - 08. november 2019

Denna er for Groruddalen!

Sosialdemokratisk rock til folket, der du bygger der du bor.

Politiker og musiker: Jan Bøhler fotografert på Trosterud i anledning plateslipp. Foto: Mimsy Møller / Samfoto
Annonse

Anmeldelse

Jan Bøhler

Enkel type

Grappa musikkforlag, 2019

På bildet ligner det mest på en amerikansk gullgraverby. Noen skakke plankehauger med tynne vinduer satt opp for å huse, ikke pynte. Noen skur med bølgeblikktak, tørkestativer og skjeve stakittgjerder. Med det gjennomsnittlige navnet Tverrbakken, liggende mellom Vossegata og Fagerheimgata på Torshov i Oslo, var den lille gatestubben en høyst gjennomsnittlig del av det gamle Kristiania da komponist, musiker og orkesterleder Jolly Kramer-Johansen ble født der i 1902. I nummer 11.

I dag er husene erstattet med en grå betongkloss, en slik østtyskerne kaller plattenbau, platehus, og Kramer-Johansens musikk spilles ikke så mye lenger. Samfunnet han som Arbeiderpartiets hoffkomponist og som ivrig fagforeningsmann på det propagandaglade 1930-tallet var med å skape, har på sett og vis innhentet seg selv. Innendørs bad, sentralvarme og utsikt er noe de fleste er blitt vant med, og filmtitler som Norge for folket, Vi bygger landet og By og land hand i hand dominerer ikke akkurat kinoprogrammet lenger.

Lokal bar. Men Kramer-Johansen kunne mer. Han var multiinstrumentalist og kafémusiker på Speilen og Theatercaféen. Ivrig studerte han komposisjon og skrev musikken til filmklassikere som Tante Pose, Den forsvundne pølsemaker og En herre med bart. Allerede før krigen eksperimenterte han med flersporsinnspillinger, og sangen «En liten søt hawaiipike» må være en av de første der en komponist spiller og synger alle stemmene selv. Den gjorde seg sikkert utmerket på grammofonen i tiki-baren til det nyåpnede kulturhuset Soria Moria i hans elskede nabolag.

De politiske partiene (med visse unntak) sluttet med storstilt musikalsk propaganda etter krigen. Artistene syntes å gjøre jobben selv, ettersom populærmusikken ble mer agiterende utover 1960- og 70-tallet. Det er også denne tradisjonen man hører ekko av på Arbeiderparti-politiker Jan Bøhlers albumdebut Enkel type. Artister med hjertet utenpå den berømte flanellskjorta, være seg Åge eller Bruce. Det tilhører nok unntakene, også internasjonalt, at en folkevalgt gir ut soloalbum sånn cirka rundt statsbudsjettider, men Bøhler har vel alltid markert seg som en annerledes politiker. Hans tidligere valgkamplåter og svært hjemmesnekrede musikkvideoer har i hvert fall fått flau-av-pappa-faktoren til å renne over for enkelte.

Til nøds. Debutalbumet, utgitt på det tradisjonsrike og trygge Grappa musikkforlag, er derimot ingen spøk. Lukker man øynene kan man til og med høre vag inspirasjon fra førti år gammel britisk reggae-rock som The Police eller mer obskure Fischer Z. Tekstene varierer fra halv-gøyale munnhell til nødrim som påkaller nødrop etter nødbrems. Men de er inderlig fremført (hør bare hvor vanvittig han elsker Groruddalen i sangen «Groruddalen»), og tydelige budskap om tilhørighet, samfunnsansvar og faren ved sosiale ulikheter og fordommer uttrykkes i klartekst.

Det finnes heldigvis en lang rekke artister fra Groruddalen som per i dag klarer å uttrykke sin hverdag på et langt mer poetisk vis enn Jan Bøhler. Han famler fremdeles mellom glad kjellerstueamatør og fullblods musiker, både musikalsk og tekstlig, men som stolt og folkelig sosialdemokrat er han nærmest uovertruffen. Enkel type burde ganske enkelt runge i kontorene til Arbeiderpartiets programutvalg, slik Jolly Kramer-Johansens musikk gjorde det 90 år tidligere. For selv om trekken kanskje har gitt seg i Tverrbakken, finnes det vel fremdeles noen sprekker i det norske hus.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 40 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse