Annonse
00:00 - 08. november 2019

Da klokka klang så fort vi sprang

I Ken Loachs nye sviende samfunnsdrama er det arbeidsfolk – ikke finansinstitusjonene – som stresstestes.

Frilans budsjåfør: I Sorry We Missed You spiller Kris Hitchen hovedrollefiguren Rickyd som «heller sulte enn å være trygda». Foto: Joss Barratt
Annonse

I rennesteinen i mange vestlige storbyer ligger det henslengt drøssevis av plastflasker fylt med gult innhold. Såkalte pee-pee-bottles er et flytende resultat av gig-økonomien, der sjåfører på akkord for Uber, Lyft eller et budfirma, ikke har tid til å finne klosett mens de haster fra kunde til kunde. Tomflasken omgjort til hendig urinal er et slående bilde på det nye arbeidslivets frigjøring fra fordyrende og brysomme stengsler: tariff, 38-timers uke, betalt ferie, sykepenger – og tissepauser. Eller som den kommende sjefen til Ricky (Kris Hitchen) forklarer på et jobbintervju i begynnelsen av Sorry We Missed You: «Du jobber ikke for oss. Du jobber med oss. Her er alle sin egen lykkes smed.»

Man vs. machine. Vår tids arbeidsliv – der produktivitetsøkning er arbeidsgiveres saliggjørende mål, mens økende sykefravær, utenforskap og press mot fag- og trygderettigheter er dens ubønnhørlige konsekvens – har vist seg å være et usedvanlig fruktbart landskap for Ken Loach og hans faste manusforfatter Paul Laverty. I gullpalmevinneren Jeg, Daniel Blake (2016) beskriver de presist (og ikke så rent lite profetisk) en sykemeldt snekkers lammende møte med britisk Nav: rigide rutiner, vilkårlig saksbehandling, og gjennomgripende mistenksomhet mot mulig svindel skaper et system som er rigget for at du skal gi opp. I den nesten enda mer presise Sorry We Missed You (2019) vil hovedpersonen Ricky «heller sulte enn å være trygda». Derfor kjøper han en varebil på avbetaling, møter opp på sentrallageret og begynner karrieren som selvstendig næringsdrivende budsjåfør, betalt per levering. Sekundviseren løper.

Det sies gjerne at det stadig økende langtidssykefraværet i Norge er et resultat av produktivitetsøkningen i arbeidslivet. Er du ikke effektiv nok, faller du utenfor. Men hva hvis man snur på det? Kan det være at de menneskelige byrdene ved et målstyrt arbeidsliv (i form av økende stress uttrykt gjennom diverse muskelsmerter og lettere psykiske lidelser) ­er betydelig større enn de økonomiske gevinstene? Er vi i ferd med å effektivisere oss til fant?

ALLEREDE ABONNENT?
Inntil 40 % rabatt
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse