«Kan vi høre 'Happy'», ropes det fra det ene baksetet. «Nei, 'BlimE'», svares det fra det andre. «Men hva med algoritmen min», klynker notisredaksjonens bilkjørende Spotify-bruker. Ungene skitner til algoritmen. Det tar ukevis å bli kvitt Marcus & Martinus-anbefalingene etter bare én sånn biltur. Overvåkningskapitalismens ene fortrinn, at vi faktisk får umiddelbar beskjed om at Bill Callahan har kommet med ny EP fordi Silicon Valley-svina har samlet inn informasjon om alt vi har hørt på før, går tapt for småbarnsforeldre.
Én biltur, én time med selvvalgt musikk over tegningene ved kjøkkenbordet, og det spiller ingen rolle hvor lenge algoritmen sitter på huk i dusjen, den blir ikke ren igjen. Og nå er det til alt overmål jul: Da skal algoritmen virkelig få kjørt seg. En og annen ECM-plate stikker fortsatt snuten over vannflaten, men ellers er anbefalingene et hav av dritt. Juledritt. En eller annen kaklende unge på eget selskap som surt synger at mamma kysset nissen, en dundrende synth under Pudding-TVs forbrytelser mot Prøysen.
Nå er det nok. Algoritmen er sjelens kjøpte og betalte speil, og dette speilbildet nekter jeg å akseptere. Ikke noe «Happy»! Glem det! Dere kan ta nattesøvnen og sinnsroen og alt, men livsløgnen får dere aldri. Algoritmen er min!