Annonse
12:29 - 24. oktober 2019

PFUs frikjennelse av VGs Tolga-dekning viser makten i de kyndige kryssklipp, skriver Bjarne Riiser Gundersen.

VGs Tolga-dekning viser makten i de kyndige kryssklipp, skriver Bjarne Riiser Gundersen.

Opptur for Steiro: Mens Giske-dekningen var et hakeslippende eksempel på slurv og tunnelsyn, viser Tolga-arbeidet et VG i toppform, skriver Bjarne Riiser Gundersen. Her: Sjefredaktør Gard Steiro under VGs evaluering av avisens dekning av dansevideoen med Trond Giske. Foto: Berit Roald / NTB scanpix
Annonse

Den såkalte Tolga-saken, som for alvor begynte i VGs spalter i oktober i fjor, er en herlig suppe av kryssende konfliktlinjer og presseetiske komplikasjoner. Vanskelige familieforhold, taushetsplikt og pasientjournaler, tilskuddsordninger og lovparagrafer – til sammen skulle det gjort hele komplekset til en ugjennomtrengelig grøt.

Likevel har reportasjeserien om brødrene Lars Peder, Arvid og Magnus Holøyen – der to er blitt uriktig diagnostisert som psykisk utviklingshemmede, og hvor alle tre er satt under vergemål mot sin vilje – fått gjennomslag som et prosjektil. Det skyldes delvis VGs nidkjærhet, men også at sakens konfliktlinjer tilfredsstiller journalistikkens grunnleggende selvforståelse og dypeste klangbunn: enkeltmenneskets kamp mot systemet. Personer med særskilt behov for hjelp har falt gjennom omsorgsstatens løsmaskede sikkerhetsnett. Eller var det enda verre: at navnløse byråkrater hadde omdannet nettet til et jernbur og tvunget brødrene inn i det, for at systemet selv skulle tjene penger?

De emosjonelle overtonene ble oppsummert i den Dostojevskij-klingende tittelen «Tre brødre på Tolga», et byråkratisk-eksistensielt drama som onsdag denne uken ble lagt på bordet til Pressens faglige utvalg for behandling, etter en innholdsrik klage fra kommunens rådmann.

Allerede abonnent?
Fra
189 kroner
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning.
Du får alt stoffet som er i papiravisen,
eksklusive nettsaker, eAvis
og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse