Annonse
12:29 - 24. oktober 2019

PFUs frikjennelse av VGs Tolga-dekning viser makten i de kyndige kryssklipp, skriver Bjarne Riiser Gundersen.

VGs Tolga-dekning viser makten i de kyndige kryssklipp, skriver Bjarne Riiser Gundersen.

Opptur for Steiro: Mens Giske-dekningen var et hakeslippende eksempel på slurv og tunnelsyn, viser Tolga-arbeidet et VG i toppform, skriver Bjarne Riiser Gundersen. Her: Sjefredaktør Gard Steiro under VGs evaluering av avisens dekning av dansevideoen med Trond Giske. Foto: Berit Roald / NTB scanpix
Annonse

Den såkalte Tolga-saken, som for alvor begynte i VGs spalter i oktober i fjor, er en herlig suppe av kryssende konfliktlinjer og presseetiske komplikasjoner. Vanskelige familieforhold, taushetsplikt og pasientjournaler, tilskuddsordninger og lovparagrafer – til sammen skulle det gjort hele komplekset til en ugjennomtrengelig grøt.

Likevel har reportasjeserien om brødrene Lars Peder, Arvid og Magnus Holøyen – der to er blitt uriktig diagnostisert som psykisk utviklingshemmede, og hvor alle tre er satt under vergemål mot sin vilje – fått gjennomslag som et prosjektil. Det skyldes delvis VGs nidkjærhet, men også at sakens konfliktlinjer tilfredsstiller journalistikkens grunnleggende selvforståelse og dypeste klangbunn: enkeltmenneskets kamp mot systemet. Personer med særskilt behov for hjelp har falt gjennom omsorgsstatens løsmaskede sikkerhetsnett. Eller var det enda verre: at navnløse byråkrater hadde omdannet nettet til et jernbur og tvunget brødrene inn i det, for at systemet selv skulle tjene penger?

De emosjonelle overtonene ble oppsummert i den Dostojevskij-klingende tittelen «Tre brødre på Tolga», et byråkratisk-eksistensielt drama som onsdag denne uken ble lagt på bordet til Pressens faglige utvalg for behandling, etter en innholdsrik klage fra kommunens rådmann.

ALLEREDE ABONNENT?
Inntil 40 % rabatt
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse