Annonse
15:47 - 18. oktober 2019

Nedbemanning er en vekstnæring, skriver Aksel Kielland.

Nedbemanning er en vekstnæring, skriver Aksel Kielland.

Fremtiden: Vi kan allerede nå slå fast at norske mediearbeidere i fremtiden vil bli nedbemannet, omstilt og sluttpakket på måter vi i dag ikke er i stand til å forestille oss. Foto: Fairfax Media / Getty Images
Annonse

Da Dagens Næringsliv tidligere i år kunngjorde at de ville kutte ut kulturkritikken, bare for å snu på hælen i møte med kraftige protester fra kulturlivet og annonsører, spekulerte jeg i hvorvidt dette var starten på en reality show-inspirert epoke i kritikkens historie, hvor jevnlige trusler om kutt ville fostre et større engasjement blant publikum. Ideen gikk ut på at mediehus jevnlig ville varsle kutt av ett eller flere kritikkområder og/eller konkrete kritikere, hvorpå publikum kunne redde disse ved å «stemme med lommeboka» og agitere for sine favoritter i sosiale medier. Slik ville mediebedriftene få økte inntekter og gratis reklame, kritikerne ville få økt oppmerksomhet rundt sitt arbeid og sin kompetanse, publikum ville få større eierskap og et mer interaktivt forhold til produktet de betaler for, og kulturkritikken ville være en del av det allmenne mediebildet på en helt annen måte enn i dag. Altså en sjelden vinn-vinn-vinn-vinn-situasjon.

I utgangspunktet var dette en sarkastisk bisetning, men i lys av de siste ukers mediedekning av nedskjæringene i Morgenbladet og Dagens Næringsliv – samt den årlige oppmerksomheten rundt fordelingen av pressestøtten – er det verdt å ta den nærmere i øyesyn. Det synes nemlig åpenbart at denne typen stoff både representerer et vekstområde i bransjen og en ressurs norske mediehus hittil har vært altfor dårlige til å utnytte. I dag er praksis å la andre medier ta seg av dekningen av problemer innad i egen bedrift, mens man selv nøyer seg med å trykke noen sindige debattinnlegg og erklæringer – med andre ord å gi bort populært, klikkvennlig stoff til sine konkurrenter. Gratis. Men i et medieklima der innovasjon, interaktivitet og tilpassing til en digital oppmerksomhetsøkonomi er nøkkelen til vekst og overlevelse, gir det rett og slett ikke mening å forvalte disse ressursene på en så passiv og lemfeldig måte.

NRK har de siste årene gjort det til en spesialitet å produsere journalistiske saker basert på egne programmer og interne anliggende. Kroneksemplet på dette er deres mangeårige produksjon av lettbeinte saker om hvor godt mennesker i andre land liker Skam, men også i dekningen av NRK-produksjoner som klages inn til Kringkastingsrådet, finner vi en lignende bevissthet om verdien av å ta eierskap over dekningen av interne anliggende. Statskanalens formidling av slike saker henger imidlertid fortsatt igjen i sobre og gammelmodige journalistiske former, og dermed makter heller ikke de å utnytte dette potensialet til fulle. Det samme gjelder bransjepublikasjoner som Journalisten og Medier24. En satsing som VGTVs realityserie om VGTV-profil Vegard Harm, Life of Harm, er på sin side offensiv i formen, men forsiktig og triviell når det kommer til innhold. Her trengs det med andre ord initiativ og nytenkning til fra ambisiøse og fremtidsrettede mediebedrifter som ikke er hemmet av allmennkringkastingsforpliktelser.

ALLEREDE ABONNENT?
Inntil 40 % rabatt
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse