Annonse
09:24 - 12. oktober 2019

Lanseringskampanjen av Dagbok er et ekko av metoo-saken den springer ut av, skriver Aksel Kielland.

Lanseringskampanjen av Dagbok er et ekko av metoo-saken den springer ut av, skriver Aksel Kielland.

Annonse

I mediedatabasen Retriever finner man fire treff på uttrykket «å stå i det» i norske aviser og tidsskrifter for 2007. Deretter øker forekomsten raskt til en foreløpig toppnotering på 393 i 2018, en rekord som etter all sannsynlighet kommer til å bli slått før dette året er omme. «Å stå i det» kan bety så mangt. Noen ganger innebærer det ganske enkelt å anerkjenne virkeligheten, andre ganger fungerer det som en norsk versjon av amerikanernes «it is what it is», og ofte brukes det som et mål på en persons ryggrad og moralske integritet. Eimen av populærpsykologisk snusfornuft er påtakelig, men dypest sett er uttrykkets utbredelse en anerkjennelse av at det å bli gjenstand for negativ oppmerksomhet er tøft, og særlig når den negative oppmerksomheten forsterkes gjennom eksponering i sosiale og/eller tradisjonelle medier.

Det er neppe tilfeldig at uttrykkets voksende popularitet sammenfaller med at opplevelsen av å bli hengt ut i media har blitt demokratisert; at en erfaring som tidligere var forbeholdt kjendiser og mennesker i maktposisjoner takket være sosiale medier har blitt gjort tilgjengelig for det brede lag av befolkningen. I dag er det mulig å gå fra total anonymitet til internasjonalt hatobjekt i løpet av en dag, men det er fortsatt først og fremst mennesker med høy offentlig profil – og personer som blir trukket inn i deres gravitasjonsfelt – som tvinges til å stå i det. Haddy Njies Dagbok 13. desember – 13. februar er 362 sider om å stå i det, og da nærmere bestemt hvordan artisten og NRK-programlederen opplevde mediestormen rundt samboeren Trond Giske, da han på tampen av 2017 fikk en rekke metoo-anklager rettet mot seg.

Dagbok er den typen bok man ser for seg at ville manifestere seg dersom noen i First House leste søstrene Hjorths duellerende virkelighetsromaner og tenkte «hmmm…!». Det er et lidenskapelig, lettlest og tidvis velformulert forsvarsskrift for Giske, som lanseres på et tidspunkt da hans muligheter for å gjøre comeback som Arbeiderpartiet-topp er bedre enn på lenge. Det er en bok som føler, erindrer og argumenterer på memoarets premisser, samtidig som den er designet for å flyte utover sine egne permer og gripe inn i en mediedebatt som hittil har vært ført via kronikker og debatter. Og slik flere har påpekt er den en emosjonell og lett konspiratorisk mistenkeliggjøring av flere av kvinnene som meldte fra om Giske, som i kraft av sin argumentasjon bidrar til å så tvil om troverdigheten og motivasjonen til metoo-varslere som gruppe.

ALLEREDE ABONNENT?
Inntil 40 % rabatt
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse