Annonse
00:00 - 18. oktober 2019

Den approprierte superhelten

Det beste med HBOs Watchmen er hvor lite den har til felles med tegneserien den henter sitt navn fra.

Fascinerende underlig: HBOs Watchmen er en satirisk og tidvis parodisk fortelling om rasisme, terror og kampen om voldsmonopolet i USA anno 2019. Foto: Colin Hutton / HBO Nordic
Annonse

Alan Moore og Dave Gibbons’ Watchmen er ikke bare verdens mest kjente og kritikerroste tegneserieroman, den er også kjernen i en lang og bitter konflikt om eierskap i den amerikanske tegneseriebransjen. Moore og Gibbons ble frarøvet rettighetene til sin eviggrønne bestselger takket være en kontraktsmessig spissfindighet, og siden den gang har Moores boikott av DC Comics og moderselskapet Warnermedia vært et en av tegneseriefeltets mest betente og omtalte konflikter.

Warner-eide HBOs tv-serieoppfølger angriper denne problemstillingen ved å gjøre appropriasjon og kommersiell utnyttelse av superheltikonografi til en rød tråd – og ved å fjerne seg såpass langt fra originalens tematikk og estetikk at man kan spørre hvorvidt den egentlig trenger å være Watchmen i det hele tatt.

Tidvis parodisk. Etter å ha sett seks av ni episoder er jeg fortsatt usikker på nøyaktig hva det er serieskaper Damon Lindelof (Lost, The Leftovers) ønsker å oppnå med sin såkalte remiks av Watchmen, men serien er like fullt mer tankevekkende, uforutsigbar og fascinerende underlig enn det meste jeg har sett på tv hittil i år. Der Moore og Gibbons’ Watchmen er en dekonstruksjon av superheltsjangeren, en dissekering av tegneseriemediets mekanikk, og en usedvanlig stemningsfull skildring av den kalde krigen, er HBO-versjonen en satirisk – tidvis parodisk – og paranoid fortelling om rasisme, terror og kampen om voldsmonopolet i USA anno 2019.

ALLEREDE ABONNENT?
Inntil 40 % rabatt
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse