Annonse
00:00 - 04. oktober 2019

Amerikanske sjeletilstander

Veien til frelse er brolagt med Instagram og glitter i Jorunn Myklebust Syversens troverdige og blottstillende ungdomsdrama Disco.

Familie i frikirkemenigheten Friheten: For Mirjam (Josefine Frida) fremstår det evangeliske miljøet hermetisk lukket, uten pusterom. Foto: Mer Filmdistribusjon
Annonse

Om det ikke er for jævlig å være ung, kan det i hvert fall være en klaustrofobisk opplevelse. Skyhøye krav stilles til deg fra foreldre, skole og venner. Om å være flink, prestere og passe inn. Du blir sett overalt, kan aldri gjemme deg unna. Du er avhengig av menneskene rundt deg, både for å føle deg trygg, tilfreds og glad, men har samtidig et frustrerende trangt utsyn over hva verden ellers har å tilby. Erfaringer og referansegrunnlag er begrenset. Veien til depresjon og angst kan være kort.

Mirjam (Josefine Frida (Pettersen)) er på god vei dit, til tross for at hun «har fått utdelt alle kortene» – slik stefaren Per (Nicolai Cleve Broch) ynder å minne henne om. Første gang vi møter henne, henger hun over doskålen og kaster opp etter å ha tatt imot førstepremien i et mesterskap i freestyle-dans. Tilbake på hotellrommet er moren (Kjærsti Odden Skjeldal) i gang med å oppdatere instagramprofilen til «superstjerna vår».

Mirjams familie er av typen som ser på sosiale medier som et verktøy for å videreformidle og virkeliggjøre egen suksess. Og som samtidig har de nødvendige kvalitetene for å lykkes i den skarpe konkurransen: et interiørbladverdig hjem, sunne og velproporsjonerte foreldre, og veloppdragne, talentfulle barn, med et hjerte som banker for Jesus. «Se på den fine familien», sier Per med påtatt søt stemme da han tar bilde av barna og kona foran premieskapet til Mirjam.

ALLEREDE ABONNENT?
Inntil 40 % rabatt
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse