Annonse
00:00 - 20. september 2019

Solidaritetskabinettet i Chicago

Teju Coles bok og utstilling Go Down Moses løfter frem bilder vi ikke må glemme, skriver John Erik Riley.

Foto: Myra Greene / MoCP Myra Greene / MoCP
Annonse

Et fotografi kan være et vindu mot verden, men det kan også være en mur. Noen ganger får det historien til å rykke nærmere, andre ganger har det noe kjølig ved seg, og det er som om historien bak er umulig å gripe. Bildets renommé og utbredelse er gjerne utslagsgivende for lesningen av det. Vi har sett motivet så mange ganger at vår forståelse av det blir endret. Eller det endrer karakter over tid, slik bilder av våre kjære avdøde gjør noen tiår etter at dødsfallet har funnet sted. Avstanden i tid gir sorgen en ny dimensjon.

Jo mer ikonisk et bilde er, desto større er faren for at innholdet blir påvirket, av forhistorien, av mine egne tanker og fordommer, av hele auraen som henger omkring motivet. Når jeg iakttar Dorothea Langes foto «Migrant Mother» – det berømte portrettet av en kvinne som er rammet av den amerikanske depresjonen – gjør det fortsatt inntrykk. Men historien det springer ut fra og er ment å avspeile, ligger ikke alltid fremst i bevisstheten. I stedet studerer jeg håndstillingen, ansiktsuttrykket, håret på de bortvendte barnehodene.

Florence Owens Thompsons ansikt tilhører ikke lenger bare henne. Det er også ansiktet til tusenvis av andre lidende. Fotografiet er blitt et symbol vel så mye som et historisk dokument.

ALLEREDE ABONNENT?
Inntil 40 % rabatt
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse