Annonse
14:41 - 16. september 2019

Nord sett fra sør

Lasse Thoresen tegner opp et stort øde landskap, og får det til å virke kjent.

Lasse Thoresens nye verk ble urfremført under åpningen av Ultima torsdag. Foto: Ultima
Annonse

Anmeldelse

Ultima – Oslo Contemporary Music Festival 2019

Lasse Thoresen: Lyden av Arktis (2019)

Åpningskonsert, Oslo Konserthus, torsdag 12. september

Trym Ivar Bergsmo, fotografi

Tor Ditlevsen, lysdesign

Arktisk Filharmoni

Christian Kluxen, dirigent

Det var nærliggende å tenke seg at Ultima – Oslos festival for samtidsmusikk – hadde nådd sitt mål, i alle fall geografisk, under årets åpningskonsert i Konserthuset torsdag kveld. På podiet satt symfoniorkesteret Arktisk Filharmoni, omgitt av hvite lerreter, og på programmet sto et nyskrevet helaftens video- og orkesterverk: Lyden av Arktis av den norske komponisten Lasse Thoresen. Allerede i 2013 fikk Thoresen i oppdrag av orkesteret å finne lyden av isødet, og ved en rekke anledninger gjennom de siste årene har han besøkt landskapet i det ytterste nord for å samle inntrykk.

Oppgaven kan virke både abstrakt og omfattende: Hva slags lyd finnes egentlig blant gigantiske, duvende isblokker, og hvordan skal én komponist fange inn og gi uttrykk for et helt kontinent? Ideen er omfattende også ettersom klimakrisen reiser akutte spørsmål rundt nedsmeltingen av polarisen – noe som for øvrig var tema for en egen konferanse i forkant av konserten. Samtidig gir det god mening at nettopp Lasse Thoresen fikk oppdraget. Som komponist er han opptatt av helhetlig tenkning om mennesket i verden, samtidig som musikken hans fremstår som en særegen kombinasjon av det subtilt finurlige, også i rent teknisk forstand, og det grandiost storslagne, tidvis på grensen til det oppblåste.

Hvithetens velde.Lyden av Arktis var i så måte ikke noe unntak. Vi snakker om et stort anlagt symfonisk tablå, disponert over hele syv satser, supplert med bildeprojeksjoner som for det meste viser abstraherte isbreer og havformasjoner i langsom bevegelse. Hovedformen er enkel nok; det starter i det svake, med en litt seig utstrekning av hvithetens anonyme velde, og ender i et gigantisk, om enn forutsigbart crescendo, hvor blokker kollapser og noe skremmende og ukjent bryter løs. Skjønt, skremmende og ukjent? Arktis som noe annet og fremmed, brutalt, kaldt og utilnærmelig, men likevel fascinerende, man kunne kanskje si sublimt – ikke noe av dette sitter vi igjen med etter Thoresens arktiske symfoni.

Snarere var det noe velgjort, kjent og personlig ved uttrykket, som om Thoresen først og fremst har vært drevet av hvordan møtet med den voldsomme naturen resonnerer med allerede kjente emosjonelle rom og ressurser i ham selv. Sånn må det kanskje være, kunne man tenke. Og om verket som helhet, må man si at det utvilsomt viser en komponist som både har lyktes med å finne et personlig uttrykk, og har utviklet en helt blendende teknisk beherskelse, delvis formalt, men ikke minst på det klanglige og orkestrale området.

Kritikersalong

Tirsdag 17. september kl. 18.00 deltar Emil Bernhardt i et panel med kritikere som diskuterer Ultimas åpningskonsert.

Hild Borchgrevink, Dagsavisen (ordstyrer)

Sunniva Thomassen, Vårt Land

Aksel Dalmo Tollåli, Scenekunst.no

Eystein Sandvik, NRK

Emil Bernhardt, Morgenbladet

Salongen arrangeres av Norsk kritikerlag på Deichmanske bibliotek, Grünerløkka filial, i samarbeid med Ultima Context.

Samtidig spiller forholdet mellom det kjente og det fremmede, det detaljrike og det grandiose seg ut også på andre, og tidvis mer problematiske måter. Rent idémessig arbeider Thoresen med å forbinde sitt eget indre og religiøse univers – en del i satsen kalt «Minnemøter» heter for eksempel «Sjelereise» – med mer ytre faktorer, det være seg naturfenomener som vær og årstider, eller åpenbare inspirasjoner fra folkemusikken. I dette verket innlemmer Thoresen både slåttemusikk og ikke minst samisk kultur og joik, og et dramaturgisk høydepunkt var da den ene slagverkeren slo et slag rundt orkesteret med det som minnet om en sjamanistisk runebomme, effektfullt opplyst fra innsiden.

Her sniker det seg uvegerlig inn en eksotisme hos Thoresen som fra et mer teatralt synspunkt blir nokså platt. Samtidig har selve det musikalske uttrykket en litt klam og rytmisk besvergende karakter som i mine ører, og på et musikalsk nivå, ikke kommer i nærheten av den subtiliteten Thoresen får frem i mer langsomme og klangorienterte partier.

Det ørlille. Stilistisk er Thoresen i dette verket kanskje mer en tidligere inspirert av visse senmodernistiske klangeksperimenter. Både forsiktige støyelementer og mer fragmenterte punktstrukturer er utvilsomt effektivt som fremstilling av en dramatisk stillhet, kanskje bare avbrutt av en uforutsigbar dråpe som faller i det fjerne. Thoresens integrering av disse klangene i en musikalsk helhet er dels imponerende, dels dypt problematisk ettersom de fragmenterende teknikkene har røtter i en estetikk som ville vrenge, og ikke repetere, velkjente strukturer og narrativ.

Men en slik negasjonslogikk er rett og slett ikke Thoresens sak. For ham handler det om synteser og forbindelser, jeg tolker det som en bekreftende tilnærming til både kunsten og livet, noe som riktignok ikke hindrer blikket for den ørlille detaljen, eller den ørlille resten av liv i den forblåste og ugjestmilde utmarken – typisk heter nest siste sats «Hymne til det urørte». Som nevnt er Thoresen etter mitt syn på sitt absolutt beste i utarbeidelsen av det klanglige raffinementet i orkesteret, det gjelder så vel i klanglige sjikt som i mer harmoniske, og ofte nærmest tonale, akkorder.

Arktisk Filharmoni, med den danske dirigenten Christian Kluxen i spissen, gjorde her en formidabel innsats. Hengivelsen til materialet var tydelig, og uten å forsere, klarte de å fremskaffe Thoresens subtile farger og klanguttrykk med slående perfeksjon. Projeksjonene, signert fotograf Trym Ivar Bergsmo, hadde på sin side en heller beskjeden plass, noe som gjorde det visuelle uttrykket, også supplert av lysdesigner Tor Ditlevsen, dempet og balansert, men også uten kant og utfordring. At vi som publikum dermed fikk et velformet bilde av en reise i det ytterste nord, er like utvilsomt som at følelsen av at det virkelige Arktis må være noe annet enn dette, snek seg inn. 

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 40 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse