Musikk

Fuglene i oss

En naturlig strømmende forestilling som får seeren til å føle og tenke annerledes.

---

Anmeldelse

LARGE BIRD MASK – om fuglene som trues, rundt oss og i oss

Rolf Wallin, musikk

Kjetil Skøien, regi

Cikada Ensemble

Christian Eggen, dirigent

Den Norske Opera & Ballett, Scene 2

Verdenspremiere, torsdag 12. september

---

Scenen ligger mørk. Dempet fuglesang fyller luften fra høyttalere. En scenearbeider kommer inn på podiet for å flytte på en stol før konserten. Plutselig sitter hun på huk oppe på stolen og lytter, som en annen fugl. Hun er naturligvis danser (Cecilie Stensrud) og en del av ensemblet.

Senere leser hun dempede små tekster om taksvalen, tårnsvalen, stæren. Musikere kommer inn, en etter en, mens fuglesangen følger dem inn gjennom døren, virtuelt, som fra en skog eller hage. De inntar plassene mens de beveger seg søkende, fugleaktig, forsiktig.

En lekker forestilling ruller seg ut, med livemusikk, fuglelyder, musikere som piper prøvende med munnen, som setter seg i krets rundt flygelet og banker litt i kassen, sårbare musikere i fuglepositur som står og balanserer ustøtt på ett ben.

Vi ser fuglebilder på bakveggen, små fuglestatuetter, masker med nebb, sjamaner i fugledans i eldgamle filmsnutter, sepiafargede bilder av englestatuer. Vi ser mennesker med vinger, men også vitenskapelig informasjon, grafer om bestandsnedgangen de siste førti årene, korte tekster om vipen, om snøugla, om enkeltbekkasinens sang, til velformet elektronisk lyd, vakker lyssetting og en fuglemaske med kappe, i sterke farger til slutt.

Indre og ytre.

Det som overbeviser meg, er hvordan alt sammen blir til formale elementer i en naturlig strømmende forestilling som får meg til å føle og tenke annerledes. Selv grafene og tekstene blir elementer i en komposisjon, en konsert- og teaterregi der indre og ytre opplevelse settes i spill på en lekfull og spørrende måte. Sårbar som fuglene selv.

Vi vet at fugler utryddes i stort tempo omkring oss. Det er svært alvorlig. Bestandene av sangfugler, sjøfugl, vadefugler, rovfugler, ugler, har gått drastisk ned på bare tretti-førti år, i Norge, Europa, verden. Vi leser om det, vi hører om det, vi rammes, vi fortsetter med vårt. Hva gjør dette med oss? Ikke bare med fuglene der ute (som er alvorlig nok), men med fuglene i oss, som mytiske bilder, bevingede vesener i psyken og i verden.

Kunst kan si noe annet om miljøkrisen enn det artikler og rapporter, forskere og politikere kan. Noe som treffer oss sartere og dypere.

Rolf Wallin og Kjetil Skøien har laget en underfundig, vakker og humoristisk forestilling over et alarmerende tema. Partituret er basert på strukturene i fuglesang, men strukket og tøyd i tid og rom, festet i Wallins lange erfaring med computerassistert komposisjon. Har verket en tilfredsstillende form? Er overgangene smude? Ja. Christian Eggen dirigerer musikken med presisjon og autoritet.

Fløyte og klarinett, fioliner, bratsj, cello og kontrabass, klaver og rikholdig slagverk, samt elektronikk, det er en klassisk besetning i etterkrigsmodernismen. Jeg hører både Messiaen, Boulez og Berio, samt avantgardens lydhøre plukking og banking på instrumentene, i en stil som Wallin for lengst har integrert og likevel videreutviklet til noe nytt og ubesværet og eget.

Ut av komfortsonen.

Ensemblet Cikada fyller 30 år i år. De har spilt en uvurderlig rolle i samtidsmusikken. Musikerne spiller raffinert og artikulert, ytterst profesjonelt, også i denne forestillingen, og trår dessuten her ut av sin egen komfortsone, men uhøytidelig, vennlig, omsorgsfullt, uten at det på noen måte blir klumsete eller kleint.

To musikere løfter en tredje og holder henne vannrett i luften, men varsomt, antydningsvis, som en fugl i flukt.

Årets Ultimafestival har temaet «Tradisjoner under press.» Ulike konserter og forestillinger tar opp ulike former for trusler eller press fra storsamfunnet. I dette verket er det ikke bare kulturelle tradisjoner, men faktisk natur som er truet. Overgangene fra ytre til indre realitet blir utvisket. Informasjonen og grafene treffer oss sammen med bildene og lyden, sjamansnuttene, musikken og regien. Det er aldri påtrengende utført. Det er vakkert. Det er poetisk. Det er faktisk rørende. Det er alarm!

Mer fra Musikk