Annonse
09:07 - 19. september 2019

Downton Abbey er filmatiseringen av brexit-politikernes mest virkelighetsfjerne ideer, skriver Elise Dybvig.

Downton Abbey er filmatiseringen av brexit-politikernes mest virkelighetsfjerne ideer, skriver Elise Dybvig.

For konge og fedreland: Downton Abbey-tjenerne venter spent på et glimt av de kongelige. Foto: Focus Features / Universal
Annonse

Nesten fire år etter det britiske kostymedramaet Downton Abbey var ferdig på den lille skjermen, gjenoppsto universet forrige fredag på den store. Filmen (med den praktiske tittelen Downton Abbey) kunne vært laget på bestilling av den britiske regjeringen: Kongen og dronningen kommer på besøk til godset, det samme gjør tjenerne deres. Downton Abbey-tjenerne synes det er uhørt at de selv ikke får varte opp de kongelige, og bestemmer seg for å gjøre opprør. Men raseriet retter seg ikke mot sjefene deres: Det er den ekstra arbeidskraften hentet inn utenfra de vil kvitte seg med, for å «redde Downtons ære».

Aktuell film

  • Downton Abbey (2019)
  • Britisk dramafilm, basert på tv-serien med samme navn som gikk fra 2010 til 2015.
  • Handlingen, som starter i året 1912, er lagt til det fiktive godset Downton Abbey og tar for seg små og store øyeblikk i livene til husets eiere og tjenere.  
  • Filmen hadde norsk premiere forrige fredag, og skildrer oppstandelsen som inntreffer når kongefamilien kommer på besøk.

Og slik går det til at George V spiser et av sine beste måltider mens Downton Abbey-familien innser at det er deres velstand og sjarm som gjør livet verdt å leve for alle andre. Det er nesten overraskende at filmen ikke slutter med et utsagn som «Hipp hurra for klassesystemet» eller «Fortiden er rett rundt hjørnet – Boris viser deg veien».

På overflaten gir det ingen mening å bruke mer tid eller energi på Downton Abbey enn de to timene det tar å se den på kino. Faktisk minner den så mye om en langtrukken julespesial at den som kan unngå filmen, bør gjøre det.

Men da sitter man igjen med dette problemet: Hvordan skal man forholde seg til det rett ut tåpelige, verkene som er så lett å gjennomskue og tolke at de synes skapt ene og alene for den ironiske anmeldelsen?

Det letteste er å la være. Det kan imidlertid føre til at verket slipper unna, at det åler seg bort med estetikken og budskapet sitt intakt. Datoen Storbritannia skal forlate EU er satt til 31. oktober. Ifølge en kartlegging fra Anholt-Ipsos Nation Brands Index, et firma som årlig undersøker hvordan nasjoner oppfattes av omverdenen, finnes det for tiden to konkurrerende inntrykk av den monarki-besatte øynasjonen. Det ene, «Cool Britannia», anses for å være et ganske kreativt, spennende og internasjonalt land, mens det andre, «Downton Abbey», fremstår som «en arrogant tidligere imperiemakt som ser på seg selv som enestående og overlegen».

Brexit har forsterket Downton-bildet, mener grunnleggeren av firmaet i en sak i Financial Times. Og mens britene forbereder seg på en EU-fri tilværelse (alternativt stresser over total mangel på forberedelser), vil Downton Abbey rulle og gå på landets kinoer.

Hva skjer om vi tar filmen ut av boksen for harmløs underholdning og konsentrerer oss om hva den faktisk prøver å fortelle oss?

Shohini Chaudhuri, professor i film ved University of Essex, mener at det som bør drive en samtale om etikk og moral på film er spørsmålet «Hvordan blir vi invitert til å se?».

Downton Abbey gir svar på dette spørsmålet umiddelbart: En ansiktsløs tjener tar imot det som ser ut som et viktig brev, og beveger seg lydløst gjennom en prektig hall. Kameraet legger seg bak bena hans, før det glir langsomt opp ryggen og fortsetter forfølgelsen av brevets reise.

Til slutt ender kameraet opp på Downton Abbey, hvor det fortsetter inn tjenerinngangen, følger i fottrinnene til nok en tjener, og stopper først opp i øyeblikket jarlen i huset, Robert Crawley, kommer ned en gigantisk trapp, etterfulgt av en gigantisk hund.

Lærdom: Eier du land, skal du introduseres mens du kommer mot kameraet. Eier andre arbeidskraften din, skal du filmes som om du er en naturlig del av et smidig maskineri.

At kameraet ligger så mye tettere på husets tjenere enn det gjør på husets eiere, kan forstås som en effektiv seerinstruks. Et filmspråk som orienterer seg rundt tjenerne og holder seg på avstand når en velstående person entrer rommet, inviterer publikummet sitt til å se verden fra perspektivet til dem som er pålagt å komme kjøkkenveien.

Det helt spesielle med Downton Abbey er hvordan dette ikke fører til en innvending mot svimlende sosial ulikhet. For scenene som kan underbygge en slik kritikk er absolutt til stede: Når varmtvannet svikter, for eksempel, må tjenerne bære tunge boller med varmt vann inn på den enkelte aristokrats soverom. Ingen uttrykker misnøye, men blir tvert om ekstra glade for å kunne bidra til at de rike og de vakre ikke får ødelagt rutinene sine.

I et intervju med filmbladet Cahiers du Cinéma i 1974, i anledning bølgen av historiske dramaer som Lacombe Lucien, Night Porter og The Chinese in Paris, snakket den franske tenkeren Michel Foucault om hvordan erindringene våre av historien formes utenfra. «Folk blir ikke vist hva de var, men hva de må huske å ha vært» sa han om disse filmene, og fulgte opp med at film og tv-serier kan reprogrammere folks forhold til nær fortid.

Å si at Downton Abbey ikke er historisk korrekt, er som å si at Jules Vernes bøker er fiksjon: Et så åpenlyst poeng at det er helt meningsløst å nevne det. Universet baserer seg heller ikke på noen litterære verk fra perioden, som gir serieskaper Julian Fellowes helt frie tøyler til å finne på det han tenker vil fenge nåtiden.

Den skamløse beundringen for kongefamilien – både fra filmen og karakterenes side – er et nyere fenomen som er mer i takt med 2019 enn 1927, året handlingen er lagt til. Filmen trenger allikevel et kritisk alibi, og finner det i en av de yngre tjenestepikene, som sier noe sånt som «hva er egentlig greia med disse kongelige?» hver gang hun dukker opp i bildet.

Hva er det så Downton Abbey vil at vi skal huske å ha vært snarere enn hva vi faktisk var? Kanskje det mest spesielle er fremstillingen av klasse og hierarkier som noe nærmest biologisk: Noen mennesker er ment for å tjene, andre er ment for å lede.

Aristokratene bosatt på Downton blir i filmen historiens egentlige ofre, der de planlegger og stresser for at lokalsamfunnet skal ha noen å se opp til og leve livene sine gjennom. Her finnes det ingen storhet, ingen lykke, uten en eksklusiv elite som kan føre vei og ta beslutninger på vegne av folket.

Er man i et forhold med en mann som vil bestemme når barna får være i salongen, er den beste løsningen å ta en prat over dansegulvet om at begge må forandre seg.  Foto: Focus Features / Universal

Julian Fellowes er i dette verdenssynet helt på bølgelengde med den britiske politikeren Jacob Rees-Mogg, nylig sett i en slentrende liggestilling på tre av parlamentets grønne seter. Rees-Mogg er medlem av det konservative partiet og EU-motstanderen som i år ga ut boken The Victorians: Twelve Titans who Forged Britain.

Rees-Moggs oppfordring: Ikke skam deg over fortiden din, brite! Gjennom tolv figurer fra viktoriatiden (elleve menn pluss dronning Victoria), forklarer han at denne utdødde rasen mennesker trodde på suksess innenfor de eksisterende samfunnsstrukturene. De arbeidet hardt fordi de var overbevist om at nasjonen Storbritannia bidro til å gjøre verden til et bedre, mer sivilisert sted.

I introduksjonen dukker det opp et ord som kunne vært tatt rett ut av Downton-tjenernes vokabular: «Skjebne.» «Det er ikke slik at folk er latere i dag», forteller Rees-Mogg, «men at fritid blir sett på som en rettighet snarere enn en belønning for arbeid». Å servere kongen er den fiktive butleren Carsons skjebne, å drive propaganda på vegne av den tidligere stormakten Storbritannia er tilsynelatende Rees-Moggs skjebne. Først skal du tjene land og dronning, så kan du slappe av på de grønne setene i parlamentet.

Downton Abbey er rett og slett filmatiseringen av brexit-politikernes mest romantiske, virkelighetsfjerne ideer om landets historie og samfunnsforhold. Dermed kan det passe seg å oppsummere hva jeg lærte av filmen, som en indikasjon på hva som venter etter 31. oktober:

Noen irer er bra irer, men man gjør allikevel lurt i å mistenke dem for å planlegge et komplott mot kongefamilien.

Er man i et forhold med en mann som vil bestemme når barna får være i salongen, er den beste løsningen å ta en prat over dansegulvet om at begge må forandre seg.

Er man skeiv og fra arbeiderklassen, gjør man lurt i å velge en elsker med høyere status som kan bestikke myndighetene og redusere sjansen for å bli fanget opp av lovens lange arm.

Står man noen gang foran en tjener som ikke ser vitsen i å pusse alt sølvtøyet før han vet hva som skal stå på bordet, bør man finne hans erstatter umiddelbart.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 40 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse