Kunst

Sublime feil

Hanne Grieg Hermansen gjør teknikkens begrensninger til en opphøyd affære.

---

Anmeldelse

Hanne Grieg Hermansen

Photometrics

Tegnerforbundet, Oslo

15. august–15. september

---

Det hvite er hvitere enn det hviteste, så det nesten gjør vondt i øynene. Veggen rundt bildet Lysstoff mørkner til en merkelig skittenhvit og kommer uheldig ut i møtet med lyset i tegningen. Jeg tror jeg står og ser på et bilde av en park med trær om natten, med et merkelig blendende lys i nederkant, og når jeg går bort til tegningen, ser jeg i de mørkeste partiene blyantstrekene som avslører det nitide arbeidet bak verket.

I Hanne Grieg Hermansens utstilling Photometrics på Tegnerforbundet tar alle tegningene utgangspunkt i fotografier, og da spesifikt bilder med ulike typer lyskilder som forvirrer, blender og forstyrrer optikkens oppfatninger og skaper feil i fotografiene.

Alt dette bryr jeg meg fint lite om i starten, for det er bildene jeg lever meg inn i. Men det jeg altså trodde var en park om natten, viser seg å være et lysstoffrør i et mørkt rom. Det var rart, nå er jeg både i parken og i rommet, og lurer på begge disse stedene som gir få holdepunkter og lite å orientere seg rundt i. Jeg forsøker å lande forstanden, men får det ikke til, foreløpig.

Inni skyene. De store arbeidene «Source Four» (1, 2 og 3) opptar en merkelig plass i hodet mitt. Disse bildene er svært lyse, og utgangspunktet er noe så trivielt som motlyset fra en scenelyskaster av merket Source four i et mørkt rom. Det jeg ser ligner på skyer, bare at inni skyene er det en konstruksjon av noe slag som veksler mellom å føles enormt og bitte lite. Poenget er at bildene er deilige å se på og leve seg inn i. Det kan sammenlignes med å se på skyer som steder som eksisterer kun på avstand, de er både illusjon og materie.

Alle bildene er selvfølgelig og lett utført, i alle fall ser de slik ut, og de tiltrekker undring og beundring når man begynner å forstå mengden konsentrasjon og timer som er puttet inn i de fleste verkene. De blir bygget opp lagvis for å gi den rette effekten i en lang og tilsiktet prosess der motivet har vært visket ut og påført spor i mange omganger.

En god skvis. De større arbeidene er limt og montert på aluminium, og låner med det fra fotografiets presentasjonsform, noe som skaper et spennende paradoks, ettersom de da påberoper seg å tilhøre reproduksjonens raske letthet, mens de i realiteten er unike, dog med utgangspunkt i enkle fotografier.

At jeg havner i en skvis mellom det jeg tror jeg ser og det er, liker jeg, det vekker en diskusjon om hva som er viktig her. Og det som blir interessant er nettopp balansegangen mellom det faktisk-tekniske og bildenes undringsrom, det at jeg blir revet ut av begge ytterpunktene så snart jeg forsøker å lande.

For der teksten tviholder på det rent tekniske grunnlaget og logikken i alt sammen, forteller bildene en helt annen og friere historie. Det blir som en kollisjon mellom fornuft og følelser, noe som er temmelig nøyaktig problematikken i livets sus og dus ellers også, en veksling mellom ytterpunkter i en opphøyd affære, livet.

Mer fra Kunst