Annonse
00:00 - 30. august 2019

Nynorsk som potetspråk

Dramatiseringen av Tante Ulrikkes vei er blitt en dynamisk, men hektisk forestilling.

Allmenn: Forestillingen lykkes til dels bedre enn romanen i å gjøre karakterenes opplevelser allmenngyldige. Foto: Erika Hebbert / Det Norske Teatret
Annonse

Zeshan Shakars roman Tante Ulrikkes vei utkom i 2017, til strålende kritikker fra et nesten unisont kritikerkorps. Nå settes den opp som teater.

Fra og med januar i år viser Det Norske Teatret noen av sine produksjoner utenfor teaterhuset i Oslo sentrum, på Rommen scene i Groruddalen. Det er også her handlingen i Tante Ulrikkes vei utspiller seg, og dette gjør at forestillingen knyttes nærmere sitt nærmiljø og blir mer stedsspesifikk.

Selve scenerommet er derimot generisk. På scenegulvet står det stablet brune pappesker. Også ned fra taket henger det noen pappesker, som benyttes som flater å projisere film og bilder på. Regissør Victoria Meirik lar skuespillerne stadig flytte på eskene, for å skape fysiske installasjoner for scenene, noe som gir forestillingen et dynamisk preg. Regigrepet er særlig effektivt i dramatiseringer, som gjerne inneholder mange monologer. Det blir her etter hvert forutsigbart, men som tilskuer er det også kjærkomment med disse scenene hvor aktiviteten på scenen gir litt pause fra tekstflommen.

ALLEREDE ABONNENT?
Inntil 40 % rabatt
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse