Annonse
00:00 - 09. august 2019

Frys, dette er et ran!

Quentin Tarantinos lydspor inneholder fremdeles alt pensum du trenger.

Ulike måter å sette musikk til film på: Quentin Tarantinos metode har vært å tråkke over alle grenser, på alle områder. Foto: Oleg Nikishin / Getty Images
Annonse

Den kom inn fra venstre som et løpsk godstog, det kjentes i hvert fall slik, nedsunket i et kinosete på Frogner, høsten 1994. Dick Dale & His Del-Tones’ «Misirlou», freidig, knivskarp og eventyrlig. Med piggtråd-gitar, piano-triller, eksotiske trompeter og djevelens backbeat i hælene. Åpningslåten i Quentin Tarantinos beste film (ok, allerede den gang skulle selvsagt kontrære stemmer alltid mase om debuten Reservoir Dogs) var ikke bare et nær perfekt valg av lydspor, det var som den signaliserte en ny tid i emning. Pulp Fiction, baby!

Plakaten hang i ethvert studentkollektiv over hele Norge. En røykende Uma Thurman kikket mistroisk ned på poser med tomme glassflasker, overfylte askebegre og permer merket ex.phil. Urge Overkills versjon av Neil Diamonds «Girl, You’ll Be a Woman Soon» og Dusty Springfields «Son of a Preacher Man» på nær endeløs repeat. Lydsporet til Pulp Fiction var en hjertestarter for skjulte skatter fra populærmusikkens historie. Erke-manifestasjonen av retro-kulturen som begynte å bre om seg på 1990-tallet.

Det finnes ulike måter å sette musikk til film på. Den vanligste er å få en komponist, eller «venn med synthesizer», til å skrive noe originalt. En annen er å benytte seg av allerede innspilt musikk, som tilfører riktig koloritt eller ambience til bildene. Tarantinos metode var å tråkke over alle grenser, på alle områder.

ALLEREDE ABONNENT?
Inntil 40 % rabatt
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse