Folkelige klassikere

Sibelius-monumentet ligger blant spredte bjørketrær i bydelen Tölöö på Helsinkis vestkant. Og i lav ettermiddagssol, omkranset av boligblokker fra etterkrigstiden, fremstår kunstner Eila Hiltunens 600 stålrør til ære for den store komponisten akkurat like folkelige og tilgjengelige som vi liker det på våre breddegrader.

En gjeng fåmælte ungdommer står i en ring og deler noen ølbokser og en joint, en hund gjør sitt fornødne på den lille fjellknausen monumentet hviler på, og noen unger (mine egne) er i full gang med å bestige Jean Sibelius’ hode. Det er den nordiske modellen i postkort-format.

Sverigefinnen Sibelius er, 62 år etter sin død, fremdeles et nasjonalikon i Finland. Som Fazer-lakris eller Nokia-mobiler spiller hans symfonier bygget på nasjonalepos og mytologi førstefiolin i landets identitet. Samtidig er Finland i ferd med å bli et hypermoderne land, ett av verdens beste, på full fart i en ny tid. Man kan jo spørre seg, slik direktør Ingrid Røynesdal og kreativ rådgiver Lars Petter Hagen i Oslo filharmoniske orkester gjorde det i Aftenposten denne uken: «Hvor relevant er egentlig en symfoniorkesterkonsert for et moderne menneske?»