Annonse
00:00 - 16. august 2019

Et leirbål i plast

Bon Iver imponerer hodet, men skuffer hjertet.

Påklistret: Men håndarbeidet vitner om en monumental tålmodighet og innsats. Foto: Graham Tolbert & Crystal Quinn
Annonse

Sveipende gjennom Justin Vernons biografi tegnet det seg, i min fantasi, et bilde av en slags indie-rockens grizzly man. Eller er det Leonardo DiCaprios skikkelse i filmen The Revenant som flimrer over netthinnen? Skjeggete, uvasket og fæl, i evig dragkamp med indre og ytre demoner, med musikken som ensomt kompass gjennom dette tornekrattet som kalles livet. Under navnet Bon Iver (dønn full av kjærlighetssorg) spilte Vernon inn den lovpriste debuten For Emma, Forever Ago (2007) i en karrig hytte under overvintring i hjemstaten Wisconsins ødemark. For alt jeg vet, spiste han rå bison til frokost.

Men Justin Vernon er ikke alene lenger. Bon Iver er blitt et band, de har vunnet Grammy-priser og blitt ordentlig populære. Som hans sporadiske samarbeidspartner Kanye West, eller som Solange eller Radiohead, makter Vernon & co kunststykket å bli mer populære desto rarere musikk de lager. På bandets fjerde album, eller fjerde årstids-installasjon som de selv kaller det (vi har kommet til høsten), er det som om alle de tre forrige Bon Iver-albumene smelter sammen til en kakofonisk fjelltopp, en forløsning av den storslagne sorten.

Symfo-indie. Men ikke tro at status som indie-musikkens redningsmenneske gjør at man sover godt på den nyinnkjøpte futon-madrassen. Insektene kryper tilsynelatende fremdeles under huden på Vernon, tvilen river i sjelen, han kastes frem og tilbake, han pines. Stemmen er like dramatisk ekspressiv som før, tekstene like løsrevet impresjonistiske.

ALLEREDE ABONNENT?
Inntil 40 % rabatt
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse