Annonse
00:00 - 23. august 2019

Barnesanger for voksne

To tyske sangere viser oss kompleksiteten i romantikkens forhold til det naive.

Reflektert romantikk: Robert Schumann (1810-1856) portrettert i daguerreotypi (utsnitt) av Johann Anton Völlner, Hamburg 1850. Foto: Johann Anton Völlner / AKG images / NTB scanpix
Annonse

Som ekte romantiker var tyskeren Robert Schumann (1810–1856) opptatt av barnet – eller det barnlige – som i klaversyklusene Kinderszenen og Album für die Jugend. Likevel er han en av de mest voksne komponister jeg kan tenke meg. Den springende, karnevaleske musikken er umiddelbar og sjarmerende, men også reflektert, intellektuell og spydig ironisk.

Denne dobbeltheten, som ligger i tiden, slår også ut i Schumanns sanger, om enn på litt andre måter. Som sønn av en bokhandler, utvikler komponisten alt fra tidlig av en særegen sans for litteratur og tekst, og i sangene er språkfølelse og tekstvalg alt annet enn tilfeldig. I tillegg utvikler datidens kunstsyn både et utvidet, man kunne si musikalsk språkbegrep, samtidig som det man siden har kalt ideen om absolutt musikk, altså musikk uten referanse til noe annet enn seg selv, brer om seg. Schumanns både barnlige og reflekterte romantikk blir dermed spissfindig og avansert – eller for å si det med landsmannen Friedrich Schiller: Fra å være naiv, går musikken til å omhandle det naive, det vil si: Den blir sentimental.

Varmt og rundt. Mot et slikt bakteppe er det interessant å se hvordan Schumanns sanger tolkes i dag. To nye, begge fremragende eksempler viser en forskjell, og da særlig med tanke på hvordan dette dobbelte, eller spenningen hos Schumann kommer frem.

ALLEREDE ABONNENT?
Inntil 40 % rabatt
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse