Arkitekter burde lage penicillin, ikke plaster, skriver Gaute Brochmann.

I helgen ble Oslo igjen truffet av et så voldsomt uvær at folk badet i de oversvømte gatene. Det at lyn, torden og kraftige regnskyll følger lumre sensommerdager, er ikke noe nytt. Men jeg er av dem som tror sterkt på forskere som sier at denne typen vær har eskalert som følge av menneskeskapte klimaendringer, og at vi følgelig bør gjøre noe for å rette opp i dette uføret.

Akkurat dette er det mange som er i ferd med å ta inn over seg. I Norge som i de fleste andre land er det politisk konsensus om bærekraftmål og reduserte utslipp. Samtidig er de samme politiske miljøene gjenstand for tilbakevendende kritikk for at de gjør for lite og at det går for sakte.

Akkurat det kan ingen si om New York-borgermester Bill de Blasio. Som nevnt i denne spalten sist uke, lanserte han i vår et forslag om å rett og slett forby skyskrapere i stål og glass, fordi miljøkostnaden ved å varme opp og kjøle ned slike bygg er altfor stor. I en artikkel i The Guardian som omtalte forslaget, ble det operert med tall som viser at nesten halvparten av verdens utslipp kan knyttes til bygninger og byggebransjen. Og når de Blasio senere modererte forslaget, virket det mest som et utslag av at han ikke hadde noen alternativer til den rådende bygningstypen for hånden.