Annonse
14:43 - 05. juli 2019

«Selvkritikk» er blitt en del av Netflix’ forretningsmodell, skriver Aksel Kielland.

«Selvkritikk» er blitt en del av Netflix’ forretningsmodell, skriver Aksel Kielland.

Annonse

Torsdag denne uken, på den amerikanske nasjonaldagen 4. juli, la Netflix ut den tredje sesongen av Stranger Things. Netflix oppgir ikke seertall, så det er uvisst hvilke av deres filmer og serier som faktisk er mest populære, men ingen av strømmetjenestens produksjoner er blitt emblematisk for Netflix som fenomen og publikumspraksis på samme måte som Matt og Ross Duffers 80-tallsnostalgiske referansemaraton. Hvis man skal trekke frem én serie som definerer Netflix’ globale vekstperiode – på samme måte som The Sopranos og Game of Thrones har definert ulike epoker av HBOs historie – er det nettopp Stranger Things.

I så måte er det interessant at sesong tre kretser rundt en stor, glorete Netflix-metafor. Serien handler fortsatt om tapre tenåringer som slåss mot dataspill-demoner fra fremmede dimensjoner – nå akkompagnert av trøblete hormoner – og denne gangen er det The Starcourt Mall som er sentrum for tildragelsene. Det nyåpnede kjøpesenteret er Reagan-æraens patriotiske kapitalisme manifestert som et glitrende tempel viet til valgfrihet, overflod og handleglede, men effekten det har på detaljhandelen i den idylliske småbyen Hawkins, er alt annet enn

hyggelig. Med et vell av tidsriktige butikker, restauranter og underholdningstilbud samlet under samme tak er Starcourt like praktisk som forførende, og innbyggerne i Hawkins svikter de lokale butikkene som har vært bærebjelken i byens sosiale infrastruktur fortere enn innehaverne rekker å mumle «sentrumsdød».

ALLEREDE ABONNENT?
Inntil 40 % rabatt
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse