Annonse
00:00 - 05. juli 2019

Ingen budskap

Det er stemninger, ikke melodier, som driver musikken til André Bratten videre.

Tørt og mørkt: Med Pax Americana tar André Bratten oss med tilbake til den kjølige klubben, definitivt etter at klokken har slått midnatt. Foto: Smalltown Supersound
Annonse

Det er lett å se for seg den norske spacedisko-scenen som en vennegjeng på fest. Mens Lindstrøm er feinschmeckeren som setter ukjente psykedeliske plater på høyttaleren, Prins Thomas spacer ut og Todd Terje nipper til aperol spritz langs bassengkanten, er André Bratten den mer innadvendte og kontemplative skikkelsen i bakgrunnen. Om han selv anser seg som en del av dette relativt lille norske disko-brorskapet (det finnes oppsiktsvekkende få kvinner) eller ei, beveger han seg utvilsomt i det samme, opptråkkede musikalske terrenget. Samtidig har Bratten representert en egen sound siden han kom med debutalbumet Be A Man You Ant i 2013. Den er kjøligere, mer påvirket av å ha vokst opp med elektronisk musikk fra tidlig 90-tall. Aphex Twin og Autechre er inspirasjonskilder som får musikken hans til å minne mer om klubber i betongbygg enn blinkende dansegulv, for å si det på den måten.

Musikk fra hagen. I 2015 ga Bratten ut Gode og Math Ilium Ion – to plater som viste spennvidden i klubbmusikken hans. Eller, førstnevnte album kan strengt tatt ikke omtales som klubbmusikk. Det er et omfattende album, inspirert av samtidskomponister og ambient, og handler om noe så lite dansevennlig som nordmenns hverdag før oljen nådde lommeboken. EP-en Math Ilium Ion fortsatte derimot der debutalbumet slapp, men med et hardere og råere uttrykk enn to år tidligere.

Siden den gang har Bratten flyttet ut av Oslo, bygget et studio i hagen og skrevet musikk fra nye omgivelser. Resultatet er Pax Americana. Tittelen kan gi bekymringer om at Bratten går tilbake til røttene, da mener jeg de amerikanske røttene, med steelgitar, fele eller banjo. Avicii ble DJ-en som blandet klubbmusikk med country i låten «Wake Me Up» fra 2013, men han forble kanskje – bank i bordet – den første og siste. Det er nemlig ikke en grønn estetikk som kommer ut av Brattens hagestudio. Allerede fra første låt «HS» er vi tilbake til den kjølige klubben, definitivt etter at klokken har slått midnatt, med en tørr trommemaskin og mørk basslinje som minner om noen av Aphex Twins tidlige Selected Ambient Work. Bratten har altså funnet tilbake til heltene sine fra 90-tallet.

ALLEREDE ABONNENT?
Begrenset sommertilbud
Inntil 50 % rabatt
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse