Annonse
07:56 - 31. juli 2019

En skyskraper av glass er et bilde på fortiden, skriver Gaute Brochmann.

En skyskraper av glass er et bilde på fortiden, skriver Gaute Brochmann.

Skyskraperdjevler: En gammel kritikk av høye hus med store glassfasader er i ferd med å vinne nytt momentum. Her: The Shard ved sørenden av London Bridge. Foto: Nicolò Campo / LightRocket / Getty Images
Annonse

For New Yorks mektige eiendomsbaroner må det ha føltes som å spille Monopol og trekke det beryktede kortet «Gaten asfalteres …». En blodig urettferdig gigant-utgift som kommer ut av ingen ting og snur opp ned på hele ditt økonomiske eksistensgrunnlag.

Situasjonen jeg snakker om fant sted 22. april i år, også kjent som «Jordens dag». Og i New York valgte borgermester (og demokratisk presidentkandidat) Bill de Blasio å bruke sin tale til å virkelig slå på stortrommen. På talerstolen i Queens, med silhuetten av Manhattan i ryggen, slo han fast at han rett og slett aktet å forby høyhus i glass og stål. Og ordlyden var ikke akkurat moderat.

«Og dermed skal vi introdusere en lovgivning som forbyr glass-og-stål-skyskraperne som har bidratt så sterkt til global oppvarming. De har ikke noen plass lenger, hverken i byen vår eller på jorden», sa han, her gjengitt i min oversettelse.

ALLEREDE ABONNENT?
Begrenset sommertilbud
Inntil 50 % rabatt
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse