Annonse
21:20 - 30. juni 2019

Yesterday deler tankegods med totalitære regimer, skriver Aksel Kielland

Beatles-filmen Yesterday deler tankegods med totalitære regimer, skriver Aksel Kielland

«Mainnefilm»: I Yesterday har vi å gjøre med noe så sjeldent som en romantisk komedie laget for middelaldrende menn.
Annonse

Danny Boyles kinoaktuelle spillefilm Yesterday er et fascinerende populærkulturelt objekt. Etter en sykkelulykke forårsaket av et globalt strømbrudd, våkner den mislykkede singer-songwriteren Jack opp fra koma og oppdager at hele verden har glemt The Beatles (pluss Coca-Cola, Harry Potter og sigaretter). Dermed ser han sitt snitt til å presentere låtene deres som sine egne, og etter en opptreden på en lokal tv-kanal i Suffolk blir han hyret inn som oppvarmer for Ed Sheeran. Vips så er Jack verdens største artist, og det før han i det hele tatt har rukket å gi ut et album.

Yesterday er skrevet av Richard Curtis, som også står bak Fire bryllup og en gravferd, Notting Hill og Love Actually, og er strukturert som en klassisk romantisk komedie. Det interessante er imidlertid at filmens viktigste kjærlighetshistorie ikke handler om hvorvidt Jack (Himesh Patel) vil innse at hans trofaste manager Ellie (Lily James) er hodestups forelsket i ham, men hvorvidt verden anno 2019 er i stand til å gi Beatles-katalogen den uforbeholdne kjærligheten og respekten den fortjener (spoiler: det er den). Vi har med andre ord å gjøre med noe så sjeldent som en romantisk komedie laget for middelaldrende menn; en film som har som mål å forsterke deres kulturelle verdensbilde og la dem sove godt om natten, i trygg forvissning om at kvartetten fra Liverpool for alltid vil være Verdens Beste Band.

I et par musikkmontasjer lykkes Yesterday i å kanalisere noe av energien og entusiasmen fra Richard Lesters klassiske Beatles-film A Hard Day’s Night, men brorparten av de 116 minuttene går med til å utforske Curtis’ besynderlige populærmusikalske fantasiscenario med fetisjistisk glød. Det innebærer en drøy time med bilder av mennesker som røres til tårer av Paul McCartney og John Lennons mest kjente og allsangvennlige komposisjoner, pluss en scene der Sheeran motvillig innrømmer at The Beatles skrev bedre låter enn ham. For til syvende og sist er det dette som er poenget: Å tvinge dagens unge til å innse at dette århundrets popmusikk ikke engang når foreldre- og besteforeldregenerasjonens musikk til knærne, og at gode låter alltid vil vinne publikums hjerter, uavhengig av tidsånd og sosial kontekst.

ALLEREDE ABONNENT?
Kjøp abonnement
Inntil 50 % rabatt
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse